Tvangslidelse: Behandling

Psykoterapi

Under eksponeringsterapi med responsprevensjon forsøker man å lære pasienten hvordan man kan stoppe gjennomføringen av tvangshandlinger.

Eksponeringsterapien lister over pasienten lager en tvangstanker, tvangshandlinger og ting han eller hun unngår. Listen rangeres fra minst angstprovoserende til mest angstprovoserende. Pasienten starter så nederst på listen, med lette til moderate angstprovoserende stimuli, og eksponerer seg for dette gjentatte ganger til stimuli ikke lenge er beheftet med angst. Når man slukker ut angst på denne måten vil terskelen til neste steg på stigen opplever som mindre, og pasienter vil ikke oppleve det som noen større utfordring å gå løs på neste stimulus på lytte. Dette gjentas steg for steg, uten at pasienten skal oppleve neste steg som spesielt utfordrende, inntil man har slukket ut de handlingene man ønsker å fjerne. Korrekt det er utført behandling er viktig, og derfor utviklet egne behandlingsteam (OCD-team) for diagnosen som er spredd over hele landet. Det er særlig psykologer og psykiatere som har denne kompetansen, men også kursede allmennleger kan ta på seg denne oppgaven i samråd med behandlingsteam.

Samtalebehandling, eksponeringsterapi med responsprevensjon og kognitiv atferdsterapi kan kombineres med medisinsk behandling, men det er fortsatt usikkert om en slik kombinasjonsbehandling gir noen tilleggseffekter.

Medikamentell behandling

Medikamentell behandling skal skje i samarbeid med OCD-team eller psykiater, og det er fortrinnsvis antidepressiva av gruppen  SSRIer  som skal benyttes. Slik behandling kan fungere godt.

Noen ganger er slik behandling nødvendig for å kunne komme i gang med samtalebehandling, andre ganger forsøkes den fordi samtalebehandling ikke ga ønsket effekt. Medikamentell behandling gir mindre grad av varig utslokking av tvangslidelser enn det korrekt utført kognitiv behandling gir, samt at den kan medføre bivirkninger.

Mange pasienter ønsker ikke medikamentell behandling eller faller fra under behandlingen. Det er ganske vanlig at tvangslidelsen gjenoppstår etter avsluttet medikamentell behandling.

Behandlingen bør vare i minimum 10-12 uker før man kan vurdere effekten av den. De aller fleste får tilbakefall av symptomer kort tid etter stans i behandlingen. Hvis den medikamentelle behandlingen er vellykket, bør pasienten fortsette behandlingen i lang tid, minst ett år. Avslutningen av behandlingen bør skje langsomt, og ved restsymptomer bør langvarig behandling overveies.

Prognose

I barne- og ungdomsår kan lidelsen anta et fluktuerende forløp, med muligheter for bedding. Etter puberteten har lidelsen vanligvis et kronisk forløp uten spesifikk behandling. En studie fant at 46 prosent hadde et episodisk forløp mens 54 prosent hadde et kronisk forløp.

Depresjon er ofte en komplikasjon, fremfor alt som følge av en kronisk tvangslidelse. Personlighetsforstyrrelser vil vanskeliggjøre behandlingen. Med psykologisk behandling (kognitiv atferdsterapi/ERP) vil en kunne ivareta disse problemer spesielt.

Med spesifikk behandling (eksponering og responsprevensjon eller antidepressiv) kan en regne med god bedring i de fleste tilfeller, eventuelt med tillegg av medikament. Noen behandlingsformer viser høyere suksess, hvor firedagersbehandling (Bergen 4-Day Treatment) har dokumentert en utslokking av tvangslidelser på omtrent 70%. Effekten var fortsatt stabil ved oppfølging etter fire år

Det er viktig med god oppfølging. Enkelte pasienter opplever tilbakefall, spesielt når medikamentell behandling avsluttes.