Atrieflimmer hos idrettsutøvere

Fysisk aktivitet og anstrengelsestrening reduserer risikoen for livsstilssykdommer (metabolsk sykdom), forbedrer hjerte- og karhelse, mental velvære og er forbundet med sunn aldring¹. Studier tyder også på at trening kan redusere belastningen av hjerterytmeforstyrrelser (arytmier), slik som atrieflimmer (AF)² - som er den vanligste hjertearytmien på verdensbasis. Forekomsten av AF i den generelle befolkningen er så høy som 3,3 prosent³ og er forbundet med en 1,5 ganger økt dødelighetsrisiko, oftest sekundært til hjerte- og karhendelser⁴.

Hva er atrieflimmer?

Hjertet har et eget elektrisk ledningssystem. Fra et område i høyre forkammer (høyre atrium) utløses elektriske impulser automatisk. Disse brer seg utover i hjertet gjennom ledningssystemet til venstre forkammer og via den såkalte AV-knuten til begge hjertekamrene (ventriklene). De elektriske impulsene er nødvendige for at hjertemuskelen skal trekke seg sammen og derved utføre sin pumpefunksjon. Normalt fører én elektrisk impuls til én sammentrekning av forkamrene og hovedkamrene, og dermed til en pulsbølge.

Ved atrieflimmer utløses elektriske impulser i forkamrene (atriene) mye raskere enn normalt. Dette fører til at atriene trekker seg sammen raskere, så raskt at de ikke rekker å fylles med nytt blod mellom hver sammentrekning. Samtidig slipper ikke AV-knuten gjennom alle disse raske impulsene, og hovedkamrene vil derfor trekke seg sammen langsommere enn atriene. Forkammer og hjertekammer følger altså hver sin rytme. Dette medfører at hjertets pumping av blod blir mindre effektiv.

Hvorfor hos idrettsutøvere?

Også blant idrettsutøvere er AF den mest utbredte arytmien. Det er en kompleks sammenheng mellom trening og AF. Moderat trening reduserer AF-risiko, mens intens anstrengende trening har vist seg å øke AF-belastningen.

Det er rapportert at yngre, mannlige utholdenhetsutøvere som trener med høy intensitet og høyt volum, har økt risiko. Studier tyder på at både dårlig treningsgrunnlag og langvarig kraftig trening begge øker risikoen for å utvikle AF^5-6.

De underliggende mekanismene som gjør at intensiv trening/konkurranse øker risikoen for AF, er komplekse⁷. En fellesnevner ser ut til å være at mange utholdenhetsutøvere utvikler et stort og kraftigere hjerte. Konsekvensen kan bli at hjertets forkamre utvides, det kan forårsake en kronisk betennelse (inflammasjon) i hjertet, påvirke nervesystemet som styrer hjertet (sympatikus og parasympatikus), endringer i lungevevet - mekanismer som alle oppstår som et resultat av høy belastning og derav følgende utvikling av et større hjerte, noe som fører til økt strekk på veggen i forkamrene der impulsene til hjerteslagene oppstår - og som kan øke risikoen for å utløse uregelmessige hjerteslag og atrieflimmer.

Ved lave til moderate treningsnivåer er risikoen for AF liten. Ved økende intensitet i den fysiske belastningen ser det ut til å være en terskel. Anstrengelse utover denne terskelverdien er forbundet med økt risiko for AF^8-9. En studie av skiløpere i Vasaloppet fant at størst risiko for AF hadde sammenheng med antall fullførte løp forut for Vasaloppet og jo raskere løpstiden var⁹. 

En samlestudie publisert i British Journal of Sports Medicine i 2021 undersøkte forekomsten (insidensen) av AF blant idrettsutøvere sammenlignet med ikke-utøvere¹. Forfatterne fant at risikoen for å utvikle AF var 2,5 ganger høyere blant idrettsutøverne. Andre studier har funnet opptil 5 ganger høyere risiko. 

Det er uklart om det er noen kjønnsforskjell. Det er mulig at miljø- og livsstilstriggere fungerer som utløsende faktorer for AF hos idrettsutøvere. Stimulanter, alkohol og prestasjonsfremmende medikamenter øker alle risikoen for hjerterytmeforstyrrelser, mens virussykdom og psykososiale stressfaktorer kan være andre fremtredende triggere for AF hos idrettsutøvere¹⁰.

Hvilke effekter har et anfall med atrieflimmer?

Blant idrettsutøvere svekker AF hjertets pumpeevne med opptil 25 prosent, noe som påvirker treningskapasiteten og reduserer utøverens fysiske prestasjoner.

Symptomene på AF kan være hjertebank og brått nedsatt fysisk yteevne. Noen får også pustevansker, brystsmerter, følelse av utmattelse og svimmelhet. Utøveren kan ofte merke at pulsen er ujevn. Tilstanden er oftest mest sjenerende den første tiden etter at rytmeforstyrrelsen har startet. Noen kan merke at tilstanden "slår seg av eller på", det vil si at rytmeforstyrrelsen ikke er tilstede hele tiden.

Hvordan kan AF blant idrettsutøvere behandles?

I likhet med ikke-idrettsutøvere har frem til nå bærebjelken i behandlingen vært forebygging av symptomer med en medikamentell rytme- eller frekvenskontrollstrategi, beskyttelse mot blodpropprisiko og modifikasjon av risikofaktorer. Det er imidlertid tre unike utfordringer når du står overfor en idrettsutøver med AF¹⁰:

1. For det første bør den valgte behandlingen kontrollere AF uten å svekke treningsytelsen.
2. For det andre må denne behandlingen være i samsvar med listen over forbudte stoffer fra utøverens respektive idrettsorgan.
3. For det tredje må vurderingen av den optimale antikoagulasjonsstrategien inkludere vurdering av den treningsrelaterte blødningsrisikoen.

I våre dager er kateterablasjon den behandlingen som de fleste idrettsutøvere med episoder med AF foretrekker¹¹. Ved hjelp av elektroder som føres inn gjennom en blodåre, kan hjertespesialisten lokalisere de unormale strømbanene i hjertet og ødelegge disse. Behandlingen er effektiv, men ressurskrevende. Det forekommer også en god del tilbakefall, og det er ofte behov for å gjenta prosedyren.