Feildiagnostikk, en kommentar: Usikre tester og prøver

Ved uklare sykdomsbilder der legen er usikker på om det foreligger sykdom og om spesifikk behandling skal gis, vil legen ofte utføre tester og ta prøver som skal bidra til å sikre diagnosen. Men tester er ofte ganske upålitelige, og resultatet blir feil diagnose og behandling.

En viktig del av forklaringen er at allmennlegene i førstelinjen møter usorterte problemer. Unntaksvis skyldes problemet en alvorlig sykdom, langt oftere dreier det seg om uskyldige, forbigående lidelser eller bare angst for mulig sykdom.

Det betyr at forekomsten (prevalensen) av virkelig sykdom blant dem som søker lege for et bestemt symptom, er lav. Eksempelvis blant pasienter som søker lege for smerter og ubehag øverst i magen, plager som kanskje har vedvart i uker og måneder, så er det under 10% som har magesår. Blant personer med vedvarende hodepine over flere uker, er forekomsten av hjernesvulst helt ned mot 1%. Hvis man da bruker en prøve eller test til å skille ut de alvorlig syke fra de "friske", så er disse prøvene sjelden så gode at de på en presis måte og med stor sikkerhet skiller de to gruppene pasienter.

Alle tester og prøver har en viss sensitivitet og spesifisitet. Sensitiviteten forteller oss hvor god en test er til å fange opp de som har en gitt sykdom. Spesifisitet forteller oss hvor god en test er til korrekt å oppdage de som ikke har sykdommen. Ofte er verken sensitivitet eller spesifisitet i nærheten av 100%. Det er snarere snakk om verdier i området 70-90%.

La oss ta et eksempel. Vi kan med en blodprøve sjekke om det foreligger infeksjon med magesårbakterien (Helicobacter pylori). Sett at testen har en sensitivitet på 90% og en spesifisitet på 90%. Forestill deg at blant dem som testes, er det 20% som har infeksjon med bakterien. Hvis prøveresultatet er positivt, altså at prøven tyder på infeksjon, hva er sannsynligheten for at dette er sant? Det går an å beregne det ved hjelp av de foreliggende tallene. Svaret er ca. 70% (positiv prediktiv verdi). Med andre ord er det 30% sjanse for at en pasient feilaktig får beskjed om at det foreligger en infeksjon med magesårsbakterien. Dette betegnes som at det er 30% sjanse for et falskt positivt svar. Jo lavere forekomsten av sykdom er, jo lavere blir den positive prediktive verdien. Hvis vi i eksemplet vårt reduserer forekomsten av infeksjon fra 20% til 10%, så vil den positive prediktive verdien i dette eksemplet bli 50%. Det vil si at det er 50% sjanse for at det positive prøvesvaret, er falskt positivt.