På jobb midt blant verdens kriser: Beundrer de nasjonalt ansatte
En sentral del av jobben til Bjøru Fjeldsæter var tilrettelegging ved bygging av sykehuset.
- Hva trenger jeg i et isolat? Jeg trenger en telefon, slik at jeg kan ha kontakt med mine kjære. Jeg trenger også radio, slik at jeg ikke kjeder meg. Vi prøver å tilrettelegge alt ut i fra de følelsesmessige behovene til pasienten. Vi må passe på at det blir mulig å få kontakt. Jeg måtte selge meg inn som et bindeledd mellom pasienten og familien. Noen av pasientene vil prate med meg, men det skjer ikke så ofte. De er inne i den store ensomheten, og vil snakke med familien. Familien trenger ofte mer hjelp. Er det trygt å besøke den syke? Hvordan skal man bruke beskyttelsesutstyret? Det er også viktig å snakke med dem om følelsesmessige reaksjoner før og etter besøket. Det er skummelt å være på isolasjonssykehuset. Det er en blødningsfeber. Du kan se folk som er ille tilredt, og folk som roper i smerte. Jeg har også jobbet med de andre ansatte. Det er ikke akkurat motiverende å se så mye død og lidelelse. Det er viktig å bygge en sykehusstruktur som er human for de ansatte, sier hun.
Bjøru Fjeldsæter forteller at hun beundrer de nasjonalt ansatte voldsomt.
- Når jeg hører ambulansesirenene, trenger jeg ikke å være redd for at det er noen jeg er glad i, mens de står oppe i dette hver eneste dag. Å støtte de ansatte har vært enormt viktig, og veldig givende, sier hun.