Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

På jobb midt blant verdens kriser

NHI.no

Etter at Ane Bjøru Fjeldsæters forrige arbeidsplass ble nedlagt, fikk hun tilbud om ny heltidsstilling som psykolog i en annen avdeling. Det takket hun nei til. Trangen til å bidra i andre deler av verden, der nøden og behovet for helsepersonell er enda større, ble for intens. 

- Jeg tror jeg føler meg involvert nesten uansett. Om jeg ser nyhetssendinger om folk som er i stor nød, enten det er sultkatastrofer eller ebola, så har jeg en så sterk opplevelse av at dette angår meg som menneske, at det er like greit å være der. Da har du ihvertfall en følelse av at du bidrar, og du slipper å føle deg så handlingslammet, sier Bjøru Fjeldsæter.

Tidligere har hun hatt oppdrag for Leger Uten Grenser ved en flyktningeleir i Sør-Sudan. Hennes siste oppdrag var i hardt ebola-rammede Kailahun i Sierra Leone, der hun jobbet i en måned. Nå har hun en uke fri hjemme i Trondheim, etter tre uker hvor hun har måttet oppholde seg i nærheten av Ullevaal Universitetssykehus. Inkubasjonstiden ved ebola, altså tiden det tar fra du blir smittet til de første symptomene bryter ut, er på 2-21 dager.

Les også vår pasientinformasjon om ebola.

- Så lenge du er symptomfri, er du heller ikke smittsom, så jeg har levd helt normalt i de ukene. Men dersom jeg hadde fått den minste antydning til hodepine eller noe annet, hadde jeg sjekket temperaturen kvikt. Dersom du får influensa i denne perioden, risikerer du at det blir slått full alarm, sier Bjøru Fjeldsæter.

Da hun kom hjem fra sitt siste oppdrag, var hun redd for at venner og bekjente ikke skulle våge å møte henne, men så langt har ikke dette vært noe problem.

- Bare en gang har jeg opplevd at noen har vært redde for å møte meg. Jeg skulle egentlig være med på et TV-program i London, men like før intervjuet skulle gå av stabelen, fant de en annen fordi de følte seg usikre på om det var trygt. Ellers har jeg følt behov for å trygge andre, og bekrefte at det er lov å gi en klem, sier hun.

TV-kanal avlyste intervju av smittefrykt

Nettopp det å kunne få eller gi en klem, var viktig da hun kom tilbake fra Sierra Leone.

- Da kom jeg tilbake med en måned bak meg hvor jeg ikke fikk lov til å klemme, håndhilse, eller utføre noe av den vanlige kontakten man ellers har med andre. Jeg synes det var ganske grusomt, og det var noe av det som stresset meg mest. Jeg blir trukket mot å jobbe med ting som utfordrer meg. Men jeg merker også hvor avhengig jeg er av trøst. Etter en tøff dag på jobben, spør jeg gjerne venner og familie om å få en klem. En veldig god venninne av meg, som er sykepleier, kom også til Sierra Leone for å jobbe mens jeg var der. Vi fant ut at hver gang en av oss hadde tatt på seg romdrakta, og før vi gikk inn til pasientene, kunne vi klemme. Det var rart å klemme med den drakta, men en klem gir en følelse av at du ikke er en øy på et øde hav, sier hun.

-Grusomt å være uten kroppskontakt

Selv om ensomheten kan være vond, tror hun det er nyttig å kjenne på den.

- Nettopp ensomheten er det vi jobber mest med som psykologer. Både ensomheten når pasienten er isolert for å hindre smitte, og ensomheten mange opplever etter å ha blitt utskrevet. Mange risikerer å bli utstøtt, og at folk er redde for dem. Ellers er det å unngå kroppskontakt veldig komplisert. Dersom barnet ditt blir sykt, må du ta på deg hansker når du skal ta på det. De du er aller nærest, har blitt farlige for deg. Akkurat det er noe av det mest smertefulle. Hvordan noen går fra å være en sønn eller kjæreste, til å bli noen du må beskytte deg mot. Som fagperson må du klare å porsjonere ut den beskjeden, slik at de ikke skal få panikk. Vi vil jo at familiemedlemmer skal føle at det er trygt å besøke sine kjære på sykehus, sier Bjøru Fjeldsæter.

Verken familien eller kjæresten til Bjøru Fjeldsæter var veldig begeistret for at hun skulle jobbe midt i kjerneområdet til ebola-epidemien. At kjæresten også jobber for Leger Uten Grenser gjør det noe enklere.

- Han har sagt at han skal bli med på det neste oppdraget jeg får, slik at vi kan arbeide der sammen. Foreldrene mine opplevde det som skremmende, men jeg tror det har betydd mye for dem å få vite mer om sykdommen. Som at man må ha veldig nær kontakt før ebola smitter. Du kan bli smittet ved kontakt med kroppsvæsker eller døde kropper, men som psykolog er ikke det noe jeg er utsatt for. Jeg føler meg trygg når jeg jobber for Leger Uten Grenser. De har veldig strenge sikkerhetstiltak, sier Bjøru Fjeldsæter.

- Føler meg trygg på jobb

Et brennende ønske om å bidra der nøden er størst førte til at hun bestemte seg for å arbeide for Leger Uten Grenser. Etter en tid i organisasjonen opplever hun at det er flere ting som holder henne der.

- Du får et veldig stort profesjonelt ansvar, og muligheten til et ekstremt tett, tverrfaglig samarbeid. Det er en utrolig spennende arbeidsplass. Når du er i felten, får du et mye større innblikk i den medisinske verden, enn du gjør i en vanlig psykologstilling hjemme. Du jobber også tett med andre organisasjoner, med media, og med politiske beslutningstakere. Som fagperson får du muligheten til å være engasjert på mange ulike arenaer - samtidig. Jeg har også oppdaget nye ting ved faget mitt. Hjemme i Norge er språket og formuleringene veldig viktige. I Sør-Sudan var det mange ulike stammespråk, og jeg forsto ikke det folk sa. Da merker du hvor mye mer kroppsspråk du begynner å lese. Det har jeg med meg tilbake. Du har det samme faget, men du får mulighet til å oppdage det fra andre innfallsvinkler, sier Bjøru Fjeldsæter.

-Oppdager nye ting med faget mitt

Det som gjorde størst inntrykk på henne da hun først ankom leiren i Sierra Leone, var hvor stort det var.

- Jeg vet at de holder på å bygge en enda større isolasjonsavdeling nå, men der jeg jobbet var regnet som verdens største epidemi-isolat. Det gjorde også stort inntrykk å se at det var en epidemi. Det er et sammenfall av uheldige omstendigheter som har tillatt sykdommen å få et slikt omfang. Veldig mye av det handler om fattigdom og mangel på helseinformasjon. Det er et fattig land med en lite utbygd helsetjeneste, dårlig infrastruktur og endel kulturelle skikker som har bidratt til at sykdommen har spredt seg. En av ufordringene er begravelser. Det er vanlig at nær familie steller og kysser den avdøde. Lik er det som er aller mest smittsomt. 

Det er så mye uflaks som må til for å få til dette. 

Du får et inntrykk av at du har kommet for sent, sier hun.

En annen utfordring er kontaktsporing - å finne ut hvem de smittede har vært i kontakt med.

- På en dag kan vi få inn 10 som er smittet av ebola. Tilsammen kan de ha vært i kontakt med 100 andre, som vi helst skulle sjekket hver dag i de neste 21 dagene, sier hun.

- En serie uhelige hendelser

Da epidemien startet, gikk folk lenge med symptomer fordi de trodde det var noe annet. De tidlige symptomene kan lett forveksles med influensa, malaria, magevirus og andre vanlige sykdommer.

- De tar utgangspunkt i tidligere erfaringer. Det har aldri før vært tilfeller av ebola i Vest-Afrika. Hvordan skulle de vite at det var det de hadde? Etterhvert som det ble tydelig at det var en ny virussykdom, begynte de å komme med tidlige symptomer de vil testes for. Dette er veldig positivt, samtidig som det krever enorme ressurser. Vi prøver å få til alt, men vi har vært nødt til å gjøre tøffe prioriteringer. Vi trenger virkelig mer folk som kan tenke seg å bidra. Vi trenger også penger og utstyr, men først og fremst personell. Vi trenger psykologer, leger, sykepleiere og annet helsepersonell, men vi trenger også HR, kontorarbeidere, vann og sanitetspersonale, antropologer og folk som kan dra rundt i landsbyer og informere om sykdommen og vårt arbeid. Vi har brukt antropologer i et forsøk på å endre begravelsesritualer. Vi ber folk om å skifte kulturell praksis, og dette er et utrolig sårbart felt. Når vi har mistet noen, støtter vi oss ofte på ritualer. At det da kommer en utlending og ber deg endre praksis, kan være vanskelig. Derfor er antropologer viktige. De kan formidle dette godt, og sørge for at det ikke oppstår motvilje mot helsearbeiderne, sier hun.

- Trenger mer personell

En sentral del av jobben til Bjøru Fjeldsæter var tilrettelegging ved bygging av sykehuset.

- Hva trenger jeg i et isolat? Jeg trenger en telefon, slik at jeg kan ha kontakt med mine kjære. Jeg trenger også radio, slik at jeg ikke kjeder meg. Vi prøver å tilrettelegge alt ut i fra de følelsesmessige behovene til pasienten. Vi må passe på at det blir mulig å få kontakt. Jeg måtte selge meg inn som et bindeledd mellom pasienten og familien. Noen av pasientene vil prate med meg, men det skjer ikke så ofte. De er inne i den store ensomheten, og vil snakke med familien. Familien trenger ofte mer hjelp. Er det trygt å besøke den syke? Hvordan skal man bruke beskyttelsesutstyret? Det er også viktig å snakke med dem om følelsesmessige reaksjoner før og etter besøket. Det er skummelt å være på isolasjonssykehuset. Det er en blødningsfeber. Du kan se folk som er ille tilredt, og folk som roper i smerte. Jeg har også jobbet med de andre ansatte. Det er ikke akkurat motiverende å se så mye død og lidelelse. Det er viktig å bygge en sykehusstruktur som er human for de ansatte, sier hun.

Bjøru Fjeldsæter forteller at hun beundrer de nasjonalt ansatte voldsomt.

- Når jeg hører ambulansesirenene, trenger jeg ikke å være redd for at det er noen jeg er glad i, mens de står oppe i dette hver eneste dag. Å støtte de ansatte har vært enormt viktig, og veldig givende, sier hun.

Beundrer de nasjonalt ansatte

Da hun ankom Kailahun i Sierra Leone, var ikke feltsykehuset bygd enda. De hadde et område hvor det var felt trær, og det lå masse grus som skulle brukes til planering. Etter en uke var første del av sykehuset, som består av telt og gjerder, oppe, mens arbeidet med å få opp resten fortsatte. 

- Da vi kom dit, visste vi at de fleste kom til å dø. Dødeligheten var på 90 prosent. Da jeg dro, var dødeligheten på 60 prosent. Fortsatt dør de fleste, men med denne behandlingen er det fire ganger så mange som overlever. Det er det helt utrolig å ha fått være med på, sier hun.

Opplevelsen gjennom arbeidet for Leger Uten Grenser har gitt henne nye perspektiv.

- Jeg tror egentlig at jeg har blitt både snillere og klokere etter at jeg ble psykolog, fordi du hele tiden må se for deg hvordan tilværelsen er for andre mennesker. I tillegg har det gitt meg mye å dra ut fra dette landet, fordi vi har det så godt her. Eller ikke alltid godt, men på mange måter enklere, sier hun.

Fire ganger så mange som overlever

Første gang hun kom hjem fra oppdrag for Leger Uten Grenser, var det et større sjokk, fordi så mange ikke var klar over hva som foregikk i Sør-Sudan.

- Denne gangen var det lettere, blant annet fordi det er mye oppmerksomhet rundt ebola. Folk bryr seg om det som foregår. Mange er også opptatt av om det kan komme til Europa, men det synes jeg er irrelevant. Det er allerede en menneskelig tragedie. Det skal ikke måtte skje i vår egen bakgård, før vi reagerer.

To dager etter at vi snakket med Bjøru Fjeldsæter, er hun og kjæresten på vei til nytt oppdrag - denne gangen i Monrovia i Liberia.

Leger uten grenser har behov for mer personell. Ønsker du å vite mer om dette, kan du lese om det her.