Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Schizofreni, oversikt

Schizofreni, årsaker

Schizofreni, symptomer og tegn

Angstlidelse hos barn

Angsttilstander

Generalisert angst, symptomer og tegn

Vil du vite mer

Når mor ikke har dømmekraft

NHI.no

. Så lenge han kan huske har hun vært sterkt medisinert og inn og ut av psykiatriske institusjoner.

- De sier at sykdommen utløses av sterke opplevelser, og for mamma var det mye som skjedde da hun ble syk. I løpet av et halvt års tid fødte hun meg, og mistet begge foreldrene sine, forteller Arnt. Før sykdommen var hun politisk aktiv, en dyktig og synlig student, og god i sport.

- Jeg tror hun var ressurssterk før hun ble syk, men det er en merkelig tanke. Jeg har aldri møtt den personen. For meg har det alltid vært som å snakke til en vegg, hvor alt det jeg sier vris om og veldig ofte ikke kommer gjennom, sier han. 

Foreldrene ble skilt da Arnt var to-tre år gammel. Først da han begynte på skolen fikk moren en samværsordning med ham. Kontakten var lite positiv. Selv om hun protesterte, ble hun til slutt nektet den. Flere lange innleggelser på psykiatrisk avdeling fulgte i årene etter, men først i tenårene skjønte Arnt hvor omfattende sykdommen var.

- Jeg var rundt 14 år da jeg innså hvor alvorlig sykdommen var. Vi pratet i telefonen og plutselig gikk det opp for meg hvor frakoblet hun var i fra verden. Hennes virkelighet samsvarte overhodet ikke med min, forteller han. 

En egen virkelighet

Morens virkelighet har vært sentrert rundt Arnt og faren. Det er stort sett de som rammes av hennes ideer og måter å operere på. Nylig fant hun ut at post kunne sendes internt på universitetet, og begynte å bruke det for å sende Arnt små lapper, utklipp og beskjeder. Brev sendt på den måten var i hennes hode en del av universitetet, og ville derfor ikke forstyrre ham i studiene. I realiteten ble de ettersendt i posten eller han måtte komme innom og hente dem. Logikken som ligger i bunn for koblingene hun gjør, og alt hun får til, fascinerer Arnt.

- En gang ble pappas fastlege overtalt til å sykmelde ham. Hun overbeviste ham om at pappa var den psykisk syke, ler han. Minnet om legen som kom hjem til dem for å prate med faren står fortsatt klart for ham. Denne episoden og flere andre har i dag blitt humoristiske historier.

- Det er en litt svarte humor, men uten den hadde vi ikke klart å takle alt det som har skjedd. Det har blitt en form for forsvarsmekanisme, sier Arnt. 

Humor som forsvar

På skolen og i barnehagen ble morens sykdom en utfordring for både Arnt og de ansatte. Midt i leken kunne han bli hentet av paniske ansatte, tatt til siden og satt til å leke i nærheten av dem. Han fikk aldri noen forklaring, men dro selv slutningen om at moren måtte være der.

- Jeg husker at jeg tenkte at det bare ble dumt. Jeg følte at jeg både kunne og visste mer enn de voksne. Når jeg ser tilbake syns jeg de famlet, og bidro til en usikkerhet hos meg. De ville skjerme og beskytte meg, og frykten hos mange var at mor skulle kidnappe meg, sier han. Han er allikevel ikke bitter. 

- Til en viss grad skjønner jeg dem. Men det skulle vært folk der som hadde kompetanse til å hanskes med en slik situasjon, både i forhold til foreldre og barn. Folk som kunne gått i dialog med foreldrene. Uansett tror jeg at de hadde måttet belaget seg på kontakt med mamma, og da hadde det vært bedre om de var forberedt, sier Arnt. Faren er den eneste som har vært åpen med ham om hva som foregikk med moren. Dette har han satt stor pris på i ettertid. 

- Voksne tror barn skjønner mindre enn de gjør, men løgn og narring gjør vondt når du egentlig forstår hva som skjer, sier han. 

Skjønte alt

Sammen med faren har Arnt i dag, en viktig rolle i morens behandling, gjennom å ligge i forkant av sykdommen. Ser de noe utenom det vanlige, rapporterer de til fastlegen som koordinerer og avgjør hva som skal gjøres videre.

- Det handler om hva vi opplever, ser og føler på. Det er vi som kjenner henne best og som klarer å se avvikene, forteller han. Innsatsen til faren synes han er helt fantastisk. Selv om foreldrene har vært skilt i over tjue år er det faren som i stor grad tar seg av moren, selv om det påvirker ham i stor grad. 

- Å ha et familiemedlem som er psykisk sykt er både slitsomt og utfordrende. Det trengs oppfølging, oppmerksomhet og de må behandles på riktig måte hele tiden. De rundt må sette grenser, og det oppleves som tungt når det er et menneske man egentlig skulle hatt en avslappet og naturlig omgang med, sier Arnt. 

Forebyggende tiltak

Som barn følte han ansvar, skyld og skam overfor seg selv og foreldrene. Forholdet mellom ham og moren har vært sterkt preget av sykdommen. 

- Av og til henger jeg med i tankegangen til mamma. Resonnementene hennes kan innimellom virke så vanlige og gode at det tar tid å se det ulogiske i dem. Andre ganger må jeg sette grensene, forteller han. Det blir og har aldri vært det andre definerer som ”normalt” for Arnt. Det er ikke normalt verken å sette grensene for sin mor, eller å være med på tankene hennes for selv å koble litt ut. I forhold til venner har han prøvd å være åpen om moren, men det er vanskelig både å forklare og ta opp temaet. Stort sett er reaksjonene han får positive, men ofte får han en følelse av at mange ikke skjønner hva det egentlig går ut på. 

- De har hørt om det og vet de bør ha empati, men det er en veldig begrenset grad av forståelse, sier han. Med venner som selv har opplevd psykiske problemer i livet, kjenner han en gjensidig forståelse og en fellesskapsfølelse. Dilemmaet er at han sliter med å forstå familier uten psykiske problemer.På samme måte som andre mangler erfaring med psykiske problemer, og ikke forstår Arnts situasjon, mangler han erfaringer med det som er ”normalt”.Han er så vant til at ting skal være utrygt og uforutsigbart at når noe fungerer, blir han nesten litt skremt. 

-Jeg ser hvordan andre familier fungerer, og det er interessant, men jeg ser ikke hvordan det kan være sånn, sier Arnt. Han synes det er urettferdig at andre har det ”helt greit” med sine egne ”normale” ting og aldri har reflektert over at det kunne vært annerledes. 

Aldri normal

Selv ble Arne veldig flink til å fantasere om hvordan ting kunne vært da han var liten. 

- Av og til tenker jeg at folk som ikke har hatt det vanskelig, ikke har den samme fantasien eller evnen til å forestille seg ting, sier han. Denne evnen tror han ligger tett opp mot å ha en forståelse av hvordan andre har det.

- Når folk snakker om morskap og det spesielle forholdet mellom mor og barn, eller om hvor spesielt det er å være mor, da føler jeg meg utenfor. Det er en mangel av forståelse for at ikke alle har det sånn, forteller Arnt. En utrygg og ustabil oppvekst har i voksen alder kommet til uttrykk i uro og 

- Jeg klarer ikke å stole på verden, og tillate meg selv å tro at det kan bli bra. Av og til kan jeg reagere med angst i helt merkelige situasjoner og bli så redd at jeg ikke klarer å få til ting, forteller Arnt. Med de livsendringene som slutten av studentlivet gir, har han nå begynt å frykte for fremtiden, egen helse og at det som skjedde moren også skal skje ham.

- Man kan jobbe med angst for å få kontroll, men det er ikke som en forkjølelse som går over, det vil alltid være der. Det ligger i bakgrunnen, murrer når ting blir vanskelig, og om det kommer ut kan jeg bli helt lammet, sier Arnt. Han tror det vanskeligste for kjæresten er at hun ikke vet om han blir en stabil partner å etablere seg med. Gjennom terapi har han de siste årene lært flere teknikker som bidrar til holde følelsene i sjakk. Er han ikke på vakt og bevisst på at angsten er der, er heller ikke beredskapen der når den trengs. 

- Jeg tenker hele tiden, men utgangspunktet mitt er enkelt. Jeg må prøve å finne mine måter å få livet til å fungere på, så får jeg bare håpe at jeg finner en partner som holder ut. Det å være sammen med noen som sliter psykisk påvirker begge, sier han. 

Konsekvenser som voksen

- Jeg kan ikke henge meg opp i fortiden. Nå har jeg blitt voksen, og det er opp til meg å ta ansvar. Noen ekstra motbakker blir det, men jeg kan ikke gi opp. Blir det for tungt søker jeg hjelp, sier Arnt. Selv om det av og til har vært vanskelig å få hjelp når han har hatt det som verst, har den hjelpen han har fått vært god. 

- Jeg har fått mulighet til å reflektere mye over min egen historie og situasjon, og har blitt veldig bevisst på at psykiske lidelser ikke er en sjeldenhet. Selv om man ofte føler seg alene når man er midt oppe i det og sliter som mest, er man aldri alene. Det er viktig å huske er at ingen er diagnosen, de er fortsatt en egen person, avslutter han. 

Når mor ikke har dømmekraft

Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Vil du vite mer