Vokste forbi mor i første klasse

Da Jon Arne Herjuaune sluttet i barnehagen, var han like høy som moren, som var 162 cm. I løpet av første klasse på barneskolen vokste han forbi henne.
- Faren min er 174 cm, så det var ingenting som tilsa at jeg skulle bli så høy, men legene har ikke funnet noen medisinsk årsak til at jeg vokste så mye som barn, sier Herjuaune.

Lekeapparatene ble for små

Blant de praktiske ulempene var at han vokste svært raskt ut av klær, men også leker og lekeapparat ble for små, og han satte seg fast i apparatene på lekeplassen.

Det at han var så mye høyere enn sine jevnaldrende medførte andre forventninger fra utenforstående, og at voksne snakket annerledes med han enn de gjorde med andre barn på samme alder.
-Jeg ble tidlig størst i familien, og jeg ble behandlet som langt mer voksen enn det jeg faktisk var. Jeg hadde ikke følelsen av at folk så på meg som en «freak», folk bare antok at jeg var mye eldre enn jeg var. Da jeg var 11 år brakk jeg armen. Da legen på akuttmottaket kom for å se på meg, så han fra moren min og til meg, og spurte: «Hvorfor har du med deg moren din?» Deretter tittet han ned i journalen og ble veldig rar i ansiktet da han leste hvor gammel jeg var, sier Herjuaune.

Over 20 beinbrudd

I en alder av 28 år har han hatt over 20 beinbrudd.
-Jeg har ikke telling på hvor mange det er. Jeg har brukket fingre, tær, armen, ribbein og jeg har hatt brist i nakken. Det er ikke beinskjørhet, jeg har nok rett og slett ikke vært så snill mot kroppen. Ettersom jeg har anlegg for å bli stor og sterk, har jeg vært litt for brutal og hatt en del uhell, sier Herjuaune.

Ville ikke ha veksthemmende medisin

Da han var 8-9 år fikk han tilbud om veksthemmende medisiner.

- Foreldrene mine sa at det var opp til meg om jeg ville ta dem. Røntgen av hånden anslo at jeg kom til å bli 215 cm. Jeg takket nei til medisinene. Jeg så ikke på det som negativt å bli så høy som de anslo, sier Herjuaune.

Veksten stanset da han var 11 år. Da var han 197 cm.

Fikk prolaps som barn

Barndommen bar preg av mye mobbing. I tillegg var han plaget med smerter. Allerede som 7-8-åring fikk han skader som sjelden oppstår hos barn.
- Jeg hadde mye smerter i ryggen og i beina. Legene mente det var voksesmerter, men da jeg var 14 år ble det oppdaget at jeg hadde tre prolaps i ryggen. Det var nok det som var årsaken til smertene, sier Herjuaune.

Da prolapsene ble påvist kom det overleger fra andre avdelinger på sykehuset og hilste på, fordi de aldri før hadde hørt om prolaps hos så unge mennesker.

Ble ikke trodd av lærerne

- På barneskolen gikk jeg halve dagen, så måtte jeg hjem og legge meg på grunn av smertene. Jeg husker det som vanskelig og leit at lærerne ikke trodde på at jeg hadde vondt, eller at jeg i det hele tatt hadde ryggsmerter. Kombinasjonen av smerter og mobbing førte til at jeg ikke fikk til å være så sosial, sier han.

Totalt har Herjuaune vært operert for prolaps fire ganger: Som 14-åring, som 19-åring, som 20-åring og som 24-åring. Han har også hatt prolaps i nakken. Hvorfor han har fått så mange prolaps i ung alder, vet han ikke.
- Det er greit å få vite hva som er galt, men jeg bryr meg ikke så mye om hvorfor det skjer. Det er viktigere å se fremover og bli bedre, sier Herjuaune.

Ville bli verdens sterkeste

Etter den første prolapsoperasjonen ble han anbefalt å trene styrke.

- Jeg begynte å trene da jeg var 16 år. Jeg hadde sett videoer av konkurranser blant verdens sterkeste, og bestemte meg for at jeg skulle bli verdens sterkeste mann, sier Herjuaune.

Som 17-åring meldte han seg inn i styrkeklubben KK-67 i Trondheim.

- For første gang i mitt liv opplevde jeg at jeg hørte til et sted. Jeg hadde aldri hatt venner blant mine jevnaldrende, og jeg ble mobbet fordi jeg var så stor. Miljøet på KK-67 besto av store sterke mannfolk, og jeg ble veldig godt tatt imot, sier Herjuaune.

De andre medlemmene skjønte raskt at Herjuaune var et talent: Første gang han utførte øvelsen markløft, klarte han tre repetisjoner på 170 kilo.

Norgesmester etter to år

To år senere, i 2007, ble han Norgesmester i styrkeløft. Da satt han ny personlig rekord i samtlige tre øvelser og tok 275 kilo i knebøy, 195 kilo i benkpress og 280 kilo i markløft.

- Det var en kjempeartig tid. Jeg deltok i regionale mesterskap først, så NM og deretter Nordisk, sier Herjuaune.

Gleden over å ha funnet sin plass i idretten ble kortvarig. Under oppvarming til NM i 2008, skulle han varme opp med 280 kg i knebøy. Så gikk det galt.

- Jeg forsto med en gang at det var et nytt prolaps. Jeg ble sittende uten å klare å bevege meg i en time etter at det smalt. Det ble tatt MR, og jeg fikk bekreftet mistanken min, sier Herjuaune.

Ny prolapsoperasjon

I tiden som fulgte, ble smertene stadig verre. Til slutt mistet han førligheten i foten, og han gikk gjennom en ny prolapsoperasjon.

- Det var veldig kjedelig å gi opp styrkeløft-treningen. Jeg hadde virkelig lyst til å holde på med det, og jeg hadde høye mål. Jeg sporet over til håndbak, men det resultaterte også i endel skader, og til slutt fikk jeg nok. Nå trener jeg for å vedlikeholde kroppen. Jeg blir ikke verdens sterkeste mann, sier Herjuaune.

Fem centimeter kortere i dag

I dag trener han i hovedsak styrke, spinning og yoga. I tillegg går han jevnlig til behandling hos fysioterapeut.

- Jeg angrer på at jeg ikke begynte med yoga tidligere. Det er ikke den mest macho treningsformen, men jeg merker at det har en veldig positiv effekt. For et år siden klarte jeg ikke å ta lenger ned enn på oversiden av kneskålen når jeg sto med strake bein. I dag kan jeg ta langt ned på leggen. Jeg opplever også mindre muskelspenninger, sier Herjuaune.

I dag er Herjuaune 192 cm - fem centimeter kortere enn han var som 11-åring.

- Forklaringen fra sykehuset er at det er prolapsene som har ført til at jeg er kortere nå, sier Herjuaune.

Vil bli lege

Både mobbingen knyttet til høyden, og de mange prolapsene og beinbruddene har ført til varige helseskader.

- Jeg sliter fortsatt med smerter, sosial angst og depresjon. På grunn av smertene klarer jeg ikke å gjennomføre en jobb som varer i syv til åtte timer om dagen. Til tross for at både legen min og fysioterapeuten min mener at jeg ikke er i stand til å gjennomføre vanlig arbeid enda, er NAV av en annen oppfatning. Nå har jeg derfor klart å finne meg en jobb som dørvakt. Der er vaktene på 4-5 timer og mer overkommelige, sier Herjuaune.

Planen videre er å ta generell studiekompetanse og studere medisin.

- Jeg klarer ikke å jobbe og studere samtidig, så nå skal jeg pusse opp leiligheten og selge den, slik at jeg kan leve på de pengene i studietiden, sier han.

Til tross for mange utfordringer, ser han lyst på fremtiden.

- Jeg føler at jeg gjør veldig mye riktig nå, både i forhold til trening og behandling, sier han.