Denguefeber

Hva er denguefeber?

Denguefeber er en infeksjonssykdom som skyldes smitte med denguevirus via stikk fra smittebærende mygg. Sykdommen kan medføre varierende grader av influensalignende sykdomsbilder, oftest med utslett. Personer som smittes for andre gang, kan bli livstruende syke.

Denguefeber finnes i mer enn 100 subtropiske og tropiske land. Halvparten av verdens befolkning bor i denguefeberområder, og det er beregnet at 100-400 millioner mennesker får denguefeber hvert år. 25.000 dør av sykdommen årlig. Tilstanden regnes som verdens viktigste insektsbårne virussykdom.

Forekomsten er økende i de endemiske områdene. 70 prosent av tilfellene er i Asia. Denguefeber er den nest hyppigste tropesykdom etter malaria.

Forekomsten blant reisende er også økende. Denguefeber er nå en av de vanligst diagnostiserte tropiske virussykdommene i Vest-Europa og Nord-Amerika.

I Norge rapportres årlig 30-100 tilfeller.  Vanligste smitteland i perioden 2017-2022 var Thailand (65), Cuba (21), Filippinene (20), India (18), Indonesia (13) og Somalia (8

Siden 2010 er det meldt om enkelttilfeller med denguesmitte i Kroatia, Frankrike (Nice) og Hellas, samt et større utbrudd på Madeira i 2012. I 2023 var det 68 tilfeller av sannsynlig innenlandssmitte i Italia. 

Smitte

Man får smitten (dengueviruset) gjennom myggstikk av smittebærende mygg: Aedes aegypti (gulfebermygg) eller Aedes albopictus (tigermygg). Myggen får smitten i seg ved å suge blod fra mennesker eller aper som er smittet. Aedes-myggen skiller seg fra malariamyggen ved at den stikker om dagen. Den lever store deler av tiden innendørs i bystrøk. Stikket fra Aedes-myggen er smertefritt, men ofte kløende. 

Mennesket er hovedvert for viruset. Det er fire undertyper (serotypene 1-4) av dengueviruset. Infeksjon gir livslang immunitet kun mot den aktuelle serotypen, og ikke mot de andre tre typene. Risikoen for alvorligere denguefeber oppstår i de tilfellene en person smittes pånytt med en annen serotype enn første gang.

Denguefeber smitter ikke eller svært sjelden, fra menneske til menneske. Noen få tilfeller av mulig seksuell smitte er beskrevet. 

Symptomer

Symptomene kommer som regel 2-5 dager etter smittetidspunktet. De fleste får milde plager, og sykdommen går raskt tilbake. Lett influensafølelse er vanlig. Andre kan få mer uttalte plager med høy feber, frysninger, influensaliknende verk i hode, bak øynene, rygg, armer og bein, sår hals og utmattelse. Smertene i ledd og muskulatur kan være så sterke at tilstanden også kalles "break bone fever". De fleste får et rødlig utslett i ansikt, hals og bryst.

De første dagene er den syke ofte hektisk rødflammet i ansiktet. Etter et par dager får ca. halvparten et utslett - noe som skiller denguefeber fra malaria, gulfeber og influensa. Utslettet kan bli nokså markert, og det etterfølges gjerne av kløe og avskalling.

Symptomene varer som regel omkring en uke. De fleste blir friske etter dette, men enkelte får etter noen dager på nytt lignende symptomer. Rekonvalesenstiden kan hos disse være lang, og i følge en norsk studie av importtilfeller av denguefeber kan det ca. fire uker etter det akutte forløpet, oppstå håravfall, mental depresjon og slapphet hos mange. Håravfallet er som regel det siste symptomet som kommer. Det opptrer gjerne ca. to måneder etter at man er "frisk", og det varer ofte i ca. en måned.

Personer som blir smittet for andre gang, kan bli svært syke. Disse kan ha de vanlige symptomene til å begynne med, men får hudblødninger og indre blødninger etter noen dagers sykdom. Symptomene kan bli så alvorlige at det utvikles blødningssjokk. 

Diagnosen

I endemiske områder stilles diagnosen vanligvis på grunnlag av sykehistorien og funn ved vanlig undersøkelse. Diagnosen kan imidlertid bekreftes ved påvisning av virus eller antistoffer i blod.

Det finnes nå hurtigtester for påvisning av viruset og antistoffer, og disse er også tilgjengelige i noen norske sykehus.

Forebygging

Den sikreste måten å forhindre smitte er å beskytte seg mot myggstikk. I motsetning til malariamyggen stikker denguefebermyggen også på dagtid, særlig om morgenen og på ettermiddagen. Myggen lever store deler av tiden innendørs i byområder. Det anbefales derfor at man tildekker huden, f.eks med lange bukser og sokker. I tillegg anbefales bruk av myggmidler som inneholder dietyltoluamid (DEET) eller tilsvarende på huden.

Klær og myggnett bør innsettes med permetrin, som holder både mygg og andre insekter, veggedyr osv. borte. Best beskyttet er man ved bruk av myggnett rundt sengen og myggnetting i dører og vinduer. Myggen gjemmer seg ofte under senger og møbler og inne i skap. Enkle overnattingssteder som har myggnetting i vinduene, kan gjøres myggfrie ved å spraye ned rommet med insektsspray og skalke alle luker i noen timer. Hotellrom med klimaanlegg er vanligvis myggfrie.

Myggen tiltrekkes av lys i skumringen. Lyset bør derfor ikke slås på før dører og vinduer er lukket. Myggen flyr sjelden høyere enn til annen etasje.

Behandling

Det finnes ingen spesifikk behandling av denguefeber. Ettersom sykdommen skyldes et virus, hjelper ikke antibiotika, f.eks penicillin. Hos de fleste gjelder samme forholdsregler som ved influensa, nemlig at man tar det med ro noen dager. Paracetamol (Paracet^®, Pamol^® etc) kan brukes for å dempe feberen. Dersom du tror du kan være smittet, bør du likevel oppsøke lege. Dersom man får den alvorlige formen med blødninger er behandling i sykehus helt nødvendig. 

Prognose

Prognosen er god hos tidligere friske personer. Denguefeber er vanligvis selvbegrensende og har en dødelighet under 1 prosent. Sykdom medfører livsvarig immunitet for den aktuelle serotype (type 1-4), men ingen kryssimmunitet.