Hepatitt B

Hva er hepatitt B?

Hepatitt B er en leverbetennelse med hepatitt B virus (HBV). Den akutte infeksjonen er helt symptomfri hos en av tre voksne og 90 prosent av barn under 5 år. Diagnosen stilles ved blodprøver. Inkubasjonsperioden, det vil si tiden fra smitte til eventuelle symptomer melder seg, er i gjennomsnitt 75 dager. 

Ved symptomer kan forløpet deles inn i tre faser:

1-6 måneder etter smitten vil ca. 30 prosent få symptomer på akutt leverbetennelse. Dette kan starte med slapphet, trøtthet, lett feber, nedsatt matlyst, vekttap, smerter i øvre høyre del av magen. Eventuelt muskelsmerter, leddsmerter eller diaré. Etter hvert kan det utvikles gulsott. Denne fasen kommer gjerne på et tidspunkt da du begynner å føle deg friskere (gulsottfasen). Noen pasienter blir ikke helt kvitt viruset etter den akutte fasen, og kan utvikle bærertilstand og eventuelt symptomer på kronisk leverbertennelse (kronisk hepatitt).

Forløpskurve

Animasjon av leverbetennelse

Symptomer på akutt sykdom går tilbake i løpet av 1-3 måneder, men noen kan oppleve mer langvarig slapphet. Alvorlig leversvikt opptrer hos ca. 1 prosent i forløpet av den akutte sykdommen.

På verdensbasis er hepatitt B en meget utbredt sykdom, og det anføres at 40 prosent av verdens befolkning har vært smittet, og at ca. 250 millioner mennesker lever med kronisk hepatitt B-infeksjon. I Norge er det høy forekomst av hepatitt B blant innvandrere fra Asia, Afrika og Sør-Amerika. Forekomsten er også høy blant stoffmisbrukere.

Årsak

HBV finnes i blod og kroppsvæsker hos personer som er smittet. Smitte videre skjer gjennom blod eller ved seksuell kontakt. Viruset kan smitte ved nålestikk, tatovering, piercing, eksponering for infisert blod og kroppsvæsker som spytt, menstruasjonsblod, vaginalt blod og sæd.

Viruset forårsaker betennelse som kan skade leverceller. De små gallegangene i leveren kan bli tette i en periode. Dermed hoper det seg opp gallepigment som etter hvert kommer over i blodet. Gallepigment som kommer ut i kroppen, farger blant annet huden gul, og du får gulsott.

Enkelte faktorer gjør deg ekstra utsatt for å bli smittet av hepatitt B:

• Narkomane er mer utsatt på grunn av felles bruk av sprøyter
• Homoseksuell aktivitet
• Blødersykdom på grunn av smitte gjennom blodprodukter. I Norge er dette ikke lenger noen reell risiko
• Helsepersonell kan være mer utsatt ved uhell med sprøyter og nålestikk
• Dersom en gravid mor er smittet med hepatitt B, vil 90 prosent av barna bli kroniske bærere av viruset dersom barnet ikke behandles
  • Ved vaksinasjon og behandling med immunglobuliner etter fødsel, vil mindre enn 5% av barna bli kroniske bærere

Diagnosen stilles ved funn av typiske symptomer som nevnt over, og ved hjelp av blodprøver (antistoffprøver og virusanalyser). Noen ganger kan det også være aktuelt å undersøke leveren med ultralyd, og eventuelt ta vevsprøve fra leveren.

Behandling

Hensikten med behandlingen er å hindre smittespredning og behandle kronisk bærertilstand. Det finnes ingen behandling ved akutt hepatitt B, og de fleste blir friske av seg selv etter den akutte infeksjonen. Ved alvorlig forløp blir pasienten innlagt i sykehus. Ved de lettere tilfeller kreves ingen behandling.

For risikogruppene anbefales vaksine. Det gis da tre injeksjoner i løpet av seks måneder. Ifølge Verdens helseorganisasjon gir vaksinen 98 til 100 prosent beskyttelse mot hepatitt B virus. Per 2017 er rutinemessig vaksinasjon av spedbarn innført i de fleste land, også i Norge fra 2017, og dekningsgraden på verdensbasis angis til 84 prosent. Hos voksne anbefales vaksinen kun til grupper med høy risiko. Det er vanlig å anbefale hepatitt-B vaksine sammen med hepatitt A-vaksine til nordmenn som skal oppholde seg i land med høy forekomst av sykdommen (unntatt kortvarige turistreiser). 

Dersom du kan ha vært utsatt for smitte, for eksempel etter seksuell omgang med en HBV-positiv person, er behandling med hepatitt B-antistoffer aktuelt. Behandlingen bør helst gis innen 48 timer etter antatt smittetidspunkt. Du kan ikke forvente noen effekt dersom behandlingen starter senere enn 7 døgn etter smitten.

Dersom det påvises kronisk infeksjon og skadet lever (levercirrhose), anbefales behandling med virusdempende midler. Slik behandling anbefales også til personer uten påvisbar leverskade dersom det er vedvarende tegn til aktiv infeksjon. Dette kan avklares med blodprøver. Det er spesielt viktig å teste gravide for hepatitt B fordi rask behandling av barnet kan forebygge smitte. 

Behandlingen med virusdempende midler er i prinsippet livslang. Man klarer ikke å fjerne viruset helt, men det holdes så mye i sjakk at leveren ikke skades, og man forebygger også utvikling av leverkreft.

Forløpet

Det tar vanligvis 2-3 måneder (opptil 6 måneder) fra du er smittet til det opptrer symptomer. Du er smittefarlig fra cirka 6 uker før til cirka 12 uker etter sykdomsdebuten. De aller fleste er helt restituert og smittefri innen 4 måneder etter sykdomsutbruddet.

Cirka 5-10 prosent utvikler kronisk bærertilstand. Jo yngre man er, jo høyere er risikoen for kronisk bærertilstand og kronisk infeksjon. Kronisk infeksjon er en alvorlig sykdom som krever nøye oppfølging og behandling av spesialist. Omlag 30 prosent av de som er kroniske bærere, vil etter mange år kunne utvikle skrumplever (cirrhose) eller leverkreft dersom de ikke behandles.