Hvordan blir vi mest mulig lykkelige?
Hvordan kan vi bruke tid og penger på å bli mest mulig lykkelig? En ny studie har undersøkt hva som skaper lykke og hvordan dette endrer seg med alderen.

Av:
Marhe Lein, journalist. Godkjent av medisinsk redaktør.
Sist oppdatert:
3. mars 2014
Artikkelen er mer enn to år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Mange funn i psykologi og forbruksforskning viser at selv om man blir fristet av materielle goder fra mange kanter, er det opplevelser og erfaringer som må til for å skape mest mulig lykke hos den enkelte.
Forskere ved Dartmouth College og University of Pennsylvania har gjort et forsøk på å måle lykke, blant annet vet å finne ut hva som gjør folk i ulike aldersgrupper lykkelige. Tidligere studier viser at erfaringer og opplevelser fører til mer lykke enn materielle goder. Men hvilke opplevelser fører til mest lykke? Er det vanlige, daglige opplevelser? Er det de ekstraordinære og helt spesielle opplevelsene man møter bare noen få ganger i livet og som man kan snakke om å dele med andre i ettertid? Eller er det enkle og vanlige opplevelser som danner fundamentet i folks daglige liv?
Les også: Hvor lykkelig er du?
Ifølge forskerne selv, er dette den første studien som kategorisere opplevelser, og som forsøker å besvare spørsmålet: hvilke erfaringer gir størst lykke?
En serie på åtte studier der folk mellom 18 og 79 år ble bedt om å huske eller forestille seg lykkelige opplevelser, viser at man kan skille mellom ordinære og ekstraordinære opplevelser. Resultatene viser at alder er knyttet til dette. Selv om lykke fra ekstraordinære opplevelser ikke endres med alderen, vil vanlige erfaringer lokke fram større lykke blant eldre folk. Dette igjen henger sammen med hvor mye gjenværende tid folk mener de har igjen av livet. Forskerne forklarer dette med at disse erfaringene bidrar til å definere hvem vi er på forskjellige stadier i livet.
Les mer om studien her
- BHATTACHARJEE A, MOGILNER C. Happiness from Ordinary and Extraordinary Experiences. Journal of Consumer Research . www.jstor.org