Tjukk og fornøyd med seg selv

Verdens helseorganisasjon (WHO) har definert overvekt som en av vår tids største trusler for folkehelsen. Det blir kalt en global epidemi. Budskapet har alle fått med seg: overvekt øker risikoen for helseskader. Forebygging og tiltak diskuteres i alle kriker og kroker.

Så hvordan er det å være en av alle dem som samfunnet vil skal bli tynnere?

- Det er jo ingen som sier navnet ditt, peker på deg og sier at det er du som er problemet. Men jeg må kjenne selv på hvor mye jeg klarer av alle rådene og ikke la meg overvelde. Ellers blir det for mye, sier Aud Jektvik.

Hun er en feiende flott 36-åring fra Tromsø. Lokalpolitiker og sosionomstudent.

- Overvekten er kommet gradvis. Jeg var alltid kraftig som barn. Når jeg ser på bilder, ser jeg at jeg er større enn de andre, og jeg ble mye mobbet for dette. Etter fylte 12 år, la jeg på meg ganske fort og har vært stor siden, sier Jektvik.

Hun forteller at det var traumatisk å bli mobbet for å være stor - og så bli stadig større. - Uansett hva jeg gjorde, klarte jeg ikke å gå ned i vekt.

Hun forteller at hennes tidligste barndomsminner handler om slankekurer:

- Jeg husker det var mye slanking, men jeg klarte ikke å gå ned i vekt. En periode spiste jeg nesten ingen ting, og ble selvsagt dårlig og svimmel. Andre ganger prøvde jeg å spise normalt og trene, men jeg gikk ikke ned i vekt. Samtidig brukte jeg mye tid på å drømme om å være tynn. Jeg drømte om hvordan det kunne ha endret alt: jeg ville blitt populær og ikke mobbet. Når jeg tenker tilbake, er det trist at jeg brukte så mange år av livet på dette, sier Jektvik.

- Da jeg var i begynnelsen av 20-årene, sluttet jeg å slanke meg. Jeg tenkte: orker jeg virkelig dette mer? De konstante diskusjonene om slankeprosjekter, kiloer og metoder?

Etter denne erkjennelsen har hun stort sett hatt en stabil vekt.

- Jeg jobber, spiser normalt og trimmer. Og jeg er overvektig. Jeg er blitt hjemme i kroppen min, og jeg synes ikke den er så verst, sier hun.