Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Hvordan stiller leger diagnoser?

NHI.no

En korrekt diagnose er forutsetningen for riktig behandling og for kunnskap om prognosen - hvordan er fremtidsutsiktene med denne sykdommen. Å lære om diagnostikk av ulike sykdommer er en sentral del av medisinstudiet, av videreutdanningen som lege og i det livslange virket som lege. Legen blir aldri utlært på dette. Teori og praksis går her hånd i hånd. En lege kan ha betydelige kunnskaper om utredning av sykdommer, men det hjelper lite hvis det ikke kan omsettes til praktisk legearbeid. Derfor er erfaringsbasert kunnskap i tillegg til kontinuerlig oppdatering av vitenskapsbasert lærdom avgjørende for hvor flink en lege er.

Det finnes tusenvis av sykdommer. Noen forekommer hyppig, andre er sjeldne. Natulig nok vil legen vite mest om de vanlige sykdommene, mindre om de sjeldne. Allmennleger må forholde seg til hele medisinen; de møter barn og eldre, kvinner og menn, pasienter med hjerteproblemer eller psykiske problemer, mennesker med sosiale problemer, pasienter med kroniske sykdommer. Ingen kan ha grundig kunnskap om alt dette, for allmennlegene handler det om å ha litt kunnskap om alt og noe mer kunnskap om de allminnelige tingene.

Forutsetningen for å gjenkjenne en sykdom er derfor at legen kjenner i det minst litt til den aktuelle sykdommen, eller at legen skjønner at denne pasienten er syk og må utredes videre av leger med dypere kunnskap innenfor et snevrere område.

De fleste sykdommer har sine karakteristika. De gir bestemte symptomer og tegn på sykdom, de medfører over tid skader og forandringer på organ i kroppen eller i sinnet, de gir utslag på prøver og undersøkelser, og de reagerer på bestemte måter på ulike behandlinger. Symptomer og funn ved ulike sykdommer kan i høy grad være overlappende. Mange prøver og tester er dessuten beheftet med stor 

. Alt dette må legen forsøke å holde rede på.

Et mylder av sykdommer

Legen arbeider seg frem til en diagnose i hovedsak på to forskjellige måter: Gjennom å gjenkjenne et bestemt mønster eller ved å lage seg arbeidsdiagnoser som testes ut.

Et eksempel på diagnostikk ved gjenkjennelse finner vi innenfor hudsykdommer. En pasient med psoriasis har en bestemt type utslett. Når legen kjenner dette mønsteret, vil det i de fleste tilfeller være lett for legen å gjenkjenne mønsteret hos en pasient med nyoppstått psoriasis.

Bruk av arbeidsdiagnoser kan være en mer møysommelig prosess. Når legen står overfor et nytt problem, vil han eller hun i løpet av få sekunder lage seg en mental liste over mulige diagnoser (hypoteser, tentative diagnoser). Siden de vanligste sykdommene forekommer hyppigst, vil legen som regel starte med disse. Legen vil stille deg spørsmål som brukes til å teste ut de ulike sykdommene/ hypotesene. Han vil spørre deg om symptomer og tegn som er typiske eller uvanlige for en bestemt sykdom. Svarer du bekreftende på et symptom som er typisk for sykdommen, så styrkes legens antakelse om denne sykdommen. Svarer du benektende, eller du oppgir et symptom/tegn som er helt uvanlig ved denne sykdommen, så svekkes sannsynligheten for denne diagnosen. På denne måten sjekker legen de ulike diagnostiske mulighetene og ender kanskje opp med en diagnose som er mer sannsynlig enn andre. Denne arbeidsformen kalles med et fint ord for hypotetisk-deduktiv.

Hvordan gjenkjenner legen sykdom?

Enkelte diagnoser er lette å stille, andre kan være meget vanskelige. Noen tilstander krever en nøyaktig diagnose for at du skal få riktig behandling og presis kjennskap til prognosen. Andre tilstander er av det litt mer romslige slaget. En presis diagnose er vanskelig å stille - for eksempel ved en luftveissykdom, men tilstanden er lett å behandle, kanskje går den over av seg selv.

Legen må også vurdere ressursbruken. Han eller hun forvalter betydelige av samfunnets økonomiske ressurser. I dag er det nesten ikke grenser for omfanget av og detaljnivået av prøver og undersøkelser som i teorien kan anvendes, men hvis legene forfølger problemstillingene i en slik grad, vil de høye utgiftene til helsetjenesten øke ytterligere. I tillegg vil vi få mange flaskehalser i helsetjenesten på undersøkelser der det er kapasitetsproblemer, og pasienter som virkelig trenger disse undersøkelsene, de blir stående i ventekø.

Så legen må noen ganger gå på akkord med seg selv og konkludere at selv om ytterligere undersøkelser kunne vært gjort, så vet han eller hun tilstrekkelig til å bestemme behandling og prognose.

Hvor sikker er legen på diagnosen?

Et svært vanlig fenomen i medisinen er at legen og pasienten har helt ulike utgangspunkt når utredningen starter.

Som pasient har du kanskje gått og kjent på et ubehag over lengre tid; du har kanskje en venn eller et familiemedlem med en alvorlig sykdom som plagene dine kan minne om; du tenker på de alvorlige konsekvensene en bestemt sykdom kan ha for livet ditt, familien din, studiene dine, økonomien din. Du vil derfor ofte frykte det verste, de alvorligste sykdommene, de sjeldnere tilstandene. Legen på sin side vil tenke at de vanligste - og ofte de minst alvorlige - sykdommene forekommer oftest.

Legens hypoteseliste starter derfor med de vanlige, gjerne bagatellmessige plagene, mens du starter med de livstruende og sjeldnere sykdommene. Dette kan føre til at ting skjærer seg fordi legen ikke kan lese tankene dine. Legen kan føle seg fornøyd med sin diagnose av en triviell sykdom, mens du forlater legekontoret med minst like mye frykt for "din" sykdom. Det er derfor viktig at du forteller legen om hvilken sykdom du er redd for. Da kan legen vurdere spesifikt muligheten for akkurat den sykdommen, og han eller hun kan eventuelt med sikkerhet avkrefte den muligheten.

Stor avstand mellom lege og pasient

Enkelte sykdommer starter akutt og plutselig, men mange sykdommer utvikler seg over tid. Den første tiden kan symptomer og tegn være vage og diffuse, ukarakteristiske. Først etter lengre tids sykdom blir symptomene, tegnene og funnene klare og entydige. Allmennlegene sitter i førstelinjen. Det er de som skal sortere ut de sykdommene som trenger rask behandling. Men fordi mange sykdommer starter vagt, kan det ta tid før diagnosen blir åpenbar.

For deg som pasient er det viktig at du holder kontakten med legen. Nye symptomer eller forandringer tilsier ny legekontakt. Dessverre hender det at gjentatte konsultasjoner om det samme problemet kan føre til en anstrengt dialog mellom deg og legen. Legen kan bli forutinntatt og registrerer ikke endringene, og erkjennelsen av en viktig diagnose blir forsinket. Ikke for å unnskylde legene, men forklaringen på dette fenomenet kan være at enkelte pasienter oppleves av legen som "plageånder". De er så opphengte i sine problemer - som kan ha en naturlig og ufarlig årsak - at de fortsetter å rope "ulv, ulv" ... Og legen går lei ... og oppdager ikke at dette tilfellet er annerledes.

Opplever du at legen ikke tar deg på alvor, kan du be om en "second opinion". Du kan kreve å bli henvist til en annen allmennlege, eventuelt til en spesialist dersom allmennlegen føler at det er fornuftig.