Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Hvorfor gjør leger feil?

NHI.no

Sentrale oppgaver i arbeidsdagen til leger som håndterer pasienter, er å klargjøre medisinske problemstillinger, tolke observasjonene og ta beslutninger om utredning, behandling, andre tiltak. I mange av disse situasjonene finnes ingen klar fasit på hva som er den mest korrekte løsningen.

Mens allmennleger svært ofte løser de faglige utfordringene alene eller sammen med pasienten, er det vanligere at sykehusleger arbeider i team. Slik sett er allmennlegen ofte uten et faglig korrektiv, mens sykehusleger lettere kan konferere med eller blir korrigert av kolleger om medisinske beslutninger. Men også sykehusleger vil til tider befinne seg i situasjoner der de er alene om å treffe tiltak.

En hyppig årsak til legefeil er kommunikasjonssvikt. Det kan være at legen ikke lytter godt nok og går glipp av viktig informasjon som pasienten gir. Lege og pasient har ofte ganske forskjellige oppfatninger om sykdomsbildet, og pasienten har andre forestillinger, tanker, bekymringer om hva symptomer og tegn betyr, enn legen. Da er det legens oppgave å klargjøre slike forskjeller i oppfatning og sikre at lege og pasient får en felles forståelse av problemet og de tiltak som iverksettes. Trening i denne formen for kommunikasjon har blitt en sentral del av medisinstudiet ved de fleste universiteter, men det forhindrer selvfølgelig ikke at misforståelser og kommunikasjonssvikt fortsetter å oppstå.

Kommunikasjonssvikt

Selv om leger har gjennomgått et langt studium (seks til syv år) og i tillegg har 1,5 års turnustjeneste eller tilsvarende arbeid som LIS-lege (Lege i spesialisering) med tett oppfølging, så er ikke det noen garanti for at legens faglige kompetanse er på topp. Forskning viser at det kan være store forskjeller i legers faglige nivå. Selv om norske leger har et godt videre- og etterutdanningstilbud, er heller ikke det noen garanti for at alle leger holder et høyt faglig nivå. Mens mange leger er selvkritiske og sjekker/kontrollerer hyppig med faglige oppslagsverk om hva som er dagens kunnskap på området, har andre leger en oppfatning om at de innehar den kunnskapen de trenger for å fatte riktige beslutninger.

Det medisinske fagfeltet er i konstant utvikling. Omfanget av medisinsk forskning er i et globalt perspektiv enormt. Ny kunnskap kommer hele tiden til og gamle sannheter forkastes. Det er derfor en forutsetning for å drive legevirksomhet av høy kvalitet, at legen kontinuerlig oppdaterer seg og følger med i tidsskrifter, tilsendte nasjonale retningslinjer, lærebøker eller elektroniske oppslagsverk.

Faglig svikt

Det leger hører, kjenner, finner i sin vurdering av pasienter er som regel subjektive observasjoner. Og det vil kunne variere betydelig fra lege til lege hva de oppfatter, hvordan de tolker sanseinntrykkene og hvordan de kobler observasjonene med sin faglige ekspertise. Det finnes derfor betydelige mengder forskning som forteller at ikke bare er leger seg i mellom ofte uenige om observasjoner, men den enkelte lege kan også være uenig med seg selv om de konklusjoner som trekkes. Gjentatte undersøkelser og vurderinger kan gi nye slutninger. Og jo mer kompliserte problemstillingene er, jo mer sprikende blir legenes vurderinger. Selv om medisinen er opptatt av å være forankret i vitenskap, så er mye av det som skjer innenfor medisinen ikke basert på eksakt vitenskap, men bygger på subjektive vurderinger og skjønn. Og da er mulighetene for at feil kan oppstå, store.

Leger observerer og tolker forskjellig

Mange sykdommer starter i det stille og utvikler seg over tid til kanskje en alvorlig sykdom. Slike sykdommer gir i startfasen vage og diffuse symptomer, tegn som gjør det svært vanskelig for legen å stille en tidlig diagnose. Mange prøver og tester er også unøyaktige i denne fasen av en sykdom. Legen kan derfor ofte ikke trekke noen sikker konklusjon. En klok lege vil da be deg om å ta kontakt dersom du ikke blir bedre eller dersom nye symptomer dukker opp.

Prøver og tester behøver ikke være unøyaktige bare i startfasen av en sykdom. Mange prøver som brukes i medisinen, har generelt en begrenset diagnostisk presisjon. Det kan du lese mere om 

Vage sykdommer og unøyaktige tester

Listen over mulige feilkilder som kan forårsake at legen gjør feil, er meget lang. Her nevner vi kun noen viktige forklaringer. Vi kan grovt inndele feilkildene i feil som oppstår hos legen, hos pasienten eller i selve undersøkelsessituasjonen.

Mange forhold kan påvirke legen. Ikke alltid er legen - som oss andre - helt på topp.

Mot slutten av en arbeidsdag eller etter en slitsom nattevakt er man ikke like årvåken.

Legen kan være forutinntatt. Det kan være en pasient som legen kjenner fra før, og der legen for eksempel har den oppfatning at pasienten er "nervøs" og tilskriver symptomene dette.

Forventninger. Legen vet for eksempel at en bestemt sykdom er sjelden og overser denne muligheten.

Forhastede slutninger. Legen registrerer ikke hva han eller hun faktisk observerer, men lager seg sin tolkning av det. Og slike tolkninger kan variere fra lege til lege

Også du som pasient kan medvirke til at feil oppstår.

Du kan være påvirket av sykdom eller medikamenter og er ute av stand til å gi gode opplysninger.

Du husker dårlig eller glemmer og gir upresise eller manglende opplysninger.

Det kan også være feilkilder knyttet til selve undersøkelsen eller behandlingen.

Det kan være forhold i konsultasjonsrommet eller i omgivelsene som forstyrrer undersøkelsen.

Det kan være feil i dagnostisk utstyr eller apparatur som brukes.

Behandlingen kan være feil. Selv om valget av behandling er forskningsbasert, så er det ikke dermed gitt at behandlingen nødvendigvis er riktig for deg. Les mer om det 