Livets slutt - livsforlengende behandling: Hva med personer som ikke kan uttrykke sine egne ønsker

I slike tilfeller skal avgjørelsen bygge på hva som medisinskfaglig sett er i pasientens interesse, og hva en antar ville vært pasientens eget ønske.

Hjelpemidler for å vurdere pasientens ønske:

• Opplysninger fra nærmeste pårørende og helsepersonell (for eksempel fastlegen) som kjenner pasienten godt. Pårørende skal ikke gis ansvaret for et vanskelig valg som det ifølge helselovgivningen er legens ansvar å ta, men det er viktig at behandlingsteam og pårørende samarbeider nært.
• Livstestamente. Et livstestament er ikke juridisk bindende. Gjennom et livstestament kan pasienten ha tatt stilling til livsforlengende behandling og uttrykt dette skriftlig. Behandlingsansvarlig lege har en plikt til å gjøre en konkret vurdering av om livstestamentet gjelder for den aktuelle situasjonen og om pasienten kan ha forandret mening. Dersom en pasient har et gyldig livstestament, bør dette respekteres dersom det er klart at betingelsene som skisseres i livstestamentet, er oppfylt.
• Stedfortreder. Pasienten kan oppnevne en stedfortreder som kan kalles en ”fullmektig i helseforhold”. Dette er en variant av et livstestament som ikke oppgir konkrete ønsker for behandling, men hvem som skal opptre på vegne av pasienten i situasjoner der pasienten selv ikke er i stand til å ta beslutningen. En stedfortreder er en som kjenner pasienten godt, og som pasienten har tillit til når det gjelder å ta gode beslutninger i hans eller hennes sted. Avtalen mellom pasienten og stedfortrederen bør være nedfelt skriftlig og må være tilstrekkelig spesifisert. Det finnes ulike standardformular som kan brukes til dette formålet.