Hvordan behandles epilepsi?

Det er vanlig å dele anfallene inn i generaliserte anfall, hvor hele hjernen er involvert, og lokaliserte (fokale) anfall, hvor kun et område i én hjernehalvdel er rammet.

Epilepsi medfører hendelser med som regel kortvarige anfall preget av ulike symptomer fra nervesystemet og der vedkommende helt eller delsvis kan miste kontroll over ulike kroppsfunksjoner. Hendelsene kan gi vedkommende ubehag og noen ganger utgjøre en faresituasjon, der det er risiko for å skade seg selv eller andre. Det er derfor viktig at man forsøker å hindre anfallene i å oppstå, samt å legge forholdene til rette slik at eventuelle anfall ikke får alvorlige konsekvenser. Vi skal i denne artikkelen se nærmere på hvordan legemidler brukes til å forebygge anfall ved epilepsi. Forhold som en person med epilepsi selv kan ta hensyn på for å forebygge anfall, er beskrevet i pasientinformasjonen Epilepsi: Hva kan du gjøre selv?

Anfallsforebyggende legemidler er en stor gruppe medisiner. De eldste preparatene har vært brukt i mange tiår. Samtidig kommer det stadig nye medisiner på markedet. De ulike typene anfallsforebyggende medisiner virker på ulike måter, og valget av medisin avhenger blant annet av hvilken form for epilepsi som foreligger.

Andre ting som er av betydning i valg av egnet medisin, er alder, hvilke korttids- og langtidsbivirkninger legemiddelet muligens kan gi, eventuelt graviditetsønske hos kvinner, prevensjon og om vedkommende bruker andre medisiner. De nyeste medisinene kan ha noen fordeler over legemidler som har vært på markedet en stund, men det er mulig at ikke alle uønskede virkninger er oppdaget enda. En fordel med de eldre medisinene er solid kunnskap om langtidseffektene og både hyppige, sjeldne og meget sjeldne bivirkninger.

Anfallsforebyggende behandling

Hos personer som har hatt to eller flere anfall som skyldes epilepsi, er det sannsynligvis grunn til å forsøke anfallsforebyggende behandling. Når et anfall skyldes skader eller -forstyrrelser i hjernen, som vanligvis medfører kjente former for epilepsi, anbefales det ofte behandling allerede etter første anfallet.

De ulike typene for anfallsforebyggende legemidler har forskjellige virkemåter og bivirkningsmønstre. Hvilken medisin som velges, avhenger først og fremst av hvilken form for epilepsi vedkommende har og hvilken type legemiddel som erfaringsmessig passer til å forebygge anfall ved denne type epilepsi. Denne vurderingen foretar legespesialisten (nevrologen eller barnelegen) i samråd med vedkommende. Alder, administrasjonsmåte, bivirkningsprofiler m.m. er andre faktorer som legen vil ta hensyn til. På det norske markedet finnes det i dag diverse anfallsforebyggende legemidler med rundt 30 forskjellige virkestoffer. Det tilstrebes behandling med kun ett anfallsforebyggende legemiddel fremfor kombinasjonsbehandling.

Ved fokale anfall anbefales det å forsøke et legemiddel som inneholder enten okskarbazepin, lamotrigin eller levetiracetam i første omgang. Generaliserte anfall hos voksne behandles vanligvis først med valproat, med unntak av kvinner som kan bli gravide (barneønske eller seksuelt aktiv uten tilstrekkelig prevensjon). Til denne pasientgruppen og til andre voksne med generaliserte anfall der ikke er aktuelt med valproat, anbefales levetiracetam eller lamotrigin. Hos barn med generaliserte tonisk-kloniske anfall anbefales det enten valproat, lamotrigin eller levetiracetam. Utover disse generelle anbefalingene finnes det en rekke spesifikke anbefalinger for de ulike epilepsiformene. 

Dersom en person med epilepsi ikke blir anfallsfri etter opptrapping av et aktuelt anfallsforebyggende legemiddel til optimal dose, eller det oppstår plagsomme bivirkninger, forsøker legen å behandle med et annet aktuelt preparat. Ved preparatbytte skal nedtrappingen av den første medisinen skje langsomt, samtidig som den nye medisinen økes gradvis. 

Vanligvis oppnår man tilstrekkelig effekt med kun ett legemiddel mot epilepsi. Doseringen tilpasses den enkelte pasient. Man tilstreber lavest mulig dose som har effekt, uten for mye bivirkninger. Noen av pasientene som fortsatt har anfall under behandling med ett legemiddel, oppnår først kontroll når to eller noen ganger tre anfallsforebyggende legemidler kombineres.

Akutte anfall

Å være vitne til et akutt epileptisk anfall kan være dramatisk. Særlig generaliserte tonisk-kloniske anfall virker skremmende for mange. Det er derfor viktig at personer med epilepsi forteller sine nærmeste litt om hvordan sykdommen arter seg, og hva de skal gjøre dersom personen får et slikt anfall. Les mer om dette i akutte epileptiske anfall.

Spesielle forhold ved bruk av anfallsforebyggende legemidler

Kan epilepsi behandles med operasjon?

Bruk av et anfallsforebyggende legemiddel er den vanligste måten å behandle epilepsi på, men det virker ikke alltid tilfredsstillende. Mellom cirka én av tre til én av fem personer med epilepsi oppnår ikke tilstrekkelig kontroll av anfallene sine ved bruk av medisiner. Dette gjelder spesielt de som har fokale anfall. Noen av disse kan være kandidater for kirurgisk behandling. 

De fleste operasjoner går ut på å fjerne litt hjernevev i det området av hjernen der de elektriske signalene som forårsaker anfallene, starter (det epileptiske fokus).

Det er alltid en viss risiko forbundet med operasjoner. Derfor må omfanget av plagene være såpass store at det er verdt å ta denne risikoen. Om lag halvparten av nøye utvalgte pasienter blir anfallsfrie etter epilepsikirurgi.

En kunnskapsbasert norsk retningslinje om epilepsi , utgitt av spesialsykehuset for epilepsi (SSE ), anbefaler at alle pasienter som ikke oppnår tilfredsstillende anfallskontroll etter forsøk med to relevante anfallsforebyggende legemidler, bør vurderes henvist til SSE for utredning med tanke på epilepsikirurgi. 

Det er en fordel hvis pasienten blir henvist forholdsvis tidlig i forløpet. Vurderingen om operasjon skal gjennomføres, må pasienten foreta i samråd med nærmeste familie, primærlegen og spesialistlegene (nevrologer og nevrokirurger).

Annen behandling

Vi vet at noen anfallsforebyggende legemidler kan medføre økt risiko for redusert benmasse, eventuelt benskjørhet, etter mange års behandling. Dette gjelder for eksempel legemidler med innholdsstoffene fenobarbital, fenytoin og karbamazepin. Risikofaktorer, livsstilsråd, eventuelt målrettete undersøkelser og behov for forebyggende behandling bør drøftes med pasienter som har brukt eller skal bruke disse legemidlene i mange år.

Ved epilepsisykdom som ikke blir bedre til tross for medikamentell behandling, kan ketogen diett vurderes. Det dreier seg om ulike diettvarianter som brukes til å behandle epilepsi. Behandlingen utføres på spesialsykehus og er et tilbud til pasienter som har epilepsi som er vanskelig å behandle med anfallsforebyggende legemidler.