Hvordan behandles epilepsi?

Det er vanlig å dele anfallene inn i generaliserte anfall, hvor hele hjernen er involvert, og lokaliserte (fokale) anfall, hvor kun et område i én hjernehalvdel er rammet.

Epilepsi kan være både plagsomt og farlig. Det er derfor viktig at man forsøker å hindre anfallene i å oppstå, samt å legge forholdene til rette slik at eventuelle anfall ikke får alvorlige konsekvenser. Vi skal i denne artikkelen se nærmere på hvordan medisiner brukes til å behandle epilepsi. For de fleste som har anfall på grunn av epilepsi, er medisiner den beste behandlingen. Hvilke forhold du selv skal tenke på, kan du lese mer om i pasientinformasjonen Hva kan jeg gjøre selv?

Medisiner som brukes til å forebygge eller behandle epilepsi, kalles antiepileptika. Dette er en stor gruppe medisiner. De eldste antiepileptika har vært brukt i mange tiår. Samtidig kommer det stadig nye medisiner på markedet. De ulike typene antiepileptika virker på ulike måter, og valget av medisin avhenger blant annet av hvilken form for epilepsi du har.

Andre ting som er av betydning i valg av egnet medisin, er hvor gammel du er, hvilke korttids- og langtidsbivirkninger medisinen muligens kan gi, eventuelt graviditetsønske hos kvinner, prevensjon, om du bruker andre medisiner, og hvor mye de ulike legemidlene koster. Generelt er de nyeste medisinene dyrere enn de som har vært på markedet en stund. En fordel med de eldre medisinene er at langtidseffektene er bedre kjent.

Anfallsforebyggende behandling

Dersom du har hatt to eller flere anfall som skyldes epilepsi, er det sannsynligvis grunn til å forsøke anfallsforebyggende behandling. Når et anfall skyldes skader eller -forstyrrelser i hjernen, som vanligvis medfører kjente former for epilepsi, anbefales det ofte behandling allerede etter første anfallet.

Antiepileptika har forskjellige virkemåter og bivirkningsmønstre. Hvilken medisin som velges, avhenger av hvilken form for epilepsi du har og hvilken type medikament som passer til deg. Denne vurderingen foretar legespesialisten (nevrologen eller barnelegen) i samråd med deg. På det norske markedet finnes det i dag diverse antiepileptika med rundt 25 forskjellige virkestoffer. 

Ved fokale anfall anbefales det å forsøke et legemiddel som inneholder enten okskarbazepin eller lamotrigin i første omgang. Hos voksne er også levetiracetam et aktuelt første valg.

Generaliserte anfall hos voksne behandles vanligvis først med valproat, med unntak av kvinner der graviditet er mulig. Som andrevalg anbefales levetiracetam, lamotrigin eller topiramat. Hos kvinner som kan bli gravide (barneønske eller seksuelt aktiv uten tilstrekkelig prevensjon) anbefales levetiracetam eller lamotrigin, unntaksvis en lav dose av valproat.

Hos barn med generaliserte tonisk-kloniske anfall anbefales det generelt valproat eller lamotrigin som førstevalg og levetiracetam eller topiramat som andrevalg. Det finnes dessuten spesifikke anbefalinger for ulike epilepsiformer. 

Dersom en person med epilepsi ikke blir anfallsfri etter opptrapping av et av disse medikamentene til optimal dose, eller det oppstår plagsomme bivirkninger, forsøker legen å behandle med et av de andre preparatene.

Vanligvis oppnår man tilstrekkelig effekt med kun ett legemiddel mot epilepsi. Doseringen tilpasses den enkelte pasient. Man tilstreber lavest mulig dose som har effekt, uten for mye bivirkninger.

Dersom pasienten fortsatt har anfall under behandling med ett legemiddel, kan man prøve ut et annet. Ved preparatbytte skal nedtrappingen av den første medisinen skje langsomt, samtidig som den nye medisinen økes gradvis. Noen av pasientene som fortsatt har anfall under behandling med ett legemiddel, oppnår først kontroll når to eller noen ganger tre legemidler mot epilepsi kombineres.

Akutte anfall

Å være vitne til et akutt epileptisk anfall kan være dramatisk. Særlig generaliserte tonisk-kloniske anfall virker skremmende for mange. Det er derfor viktig at du som har epilepsi, forteller dine nærmeste litt om hvordan sykdommen arter seg, og hva de skal gjøre dersom du får et slikt anfall. Les mer om dette i akutte epileptiske anfall.

Spesielle forhold ved bruk av antiepileptika

Kan epilepsi behandles med operasjon?

Antiepileptika er den vanligste måten å behandle epilepsi på, men de virker ikke alltid. Mellom cirka én av tre til én av fem personer med epilepsi oppnår ikke tilstrekkelig kontroll av anfallene sine ved bruk av medisiner. Dette gjelder spesielt de som har fokale anfall. Noen av disse kan være kandidater for kirurgisk behandling. 

De fleste operasjoner går ut på å fjerne litt hjernevev i det området av hjernen der de elektriske signalene som forårsaker anfallene, starter (det epileptiske fokus).

Det er alltid en viss risiko forbundet med operasjoner. Derfor må omfanget av plagene være såpass store at det er verdt å ta denne risikoen. Om lag halvparten av nøye utvalgte pasienter blir anfallsfrie etter epilepsikirurgi.

En kunnskapsbasert norsk retningslinje om epilepsi , utgitt av spesialsykehuset for epilepsi (SSE ), anbefaler at alle pasienter som ikke oppnår tilfredsstillende anfallskontroll etter forsøk med to relevante antiepileptika, bør vurderes henvist til SSE for utredning med tanke på epilepsikirurgi. 

Det er en fordel hvis pasienten blir henvist forholdsvis tidlig i forløpet. Vurderingen om operasjon skal gjennomføres, må pasienten foreta i samråd med nærmeste familie, primærlegen og spesialistlegene (nevrologer og nevrokirurger).

Annen behandling

Vi vet at noen antiepileptika kan medføre økt risiko for redusert benmasse, eventuelt benskjørhet, etter mange års behandling. Dette gjelder legemidler med innholdsstoffene fenobarbital, fenytoin og karbamazepin. Risikofaktorer, livsstilsråd, eventuelt målrettete undersøkelser og behov for forebyggende behandling bør drøftes med pasienter som bruker disse legemidlene i mange år.

Ved epilepsisykdom som ikke blir bedre til tross for medikamentell behandling, kan ketogen diett vurderes. Det dreier seg om ulike diettvarianter som brukes til å behandle epilepsi. Behandlingen utføres på spesialsykehus og er et tilbud til pasienter som har epilepsi som er vanskelig å behandle med medikamenter.