Epilepsi, en oversikt

Hva er epilepsi?

Symptomene på epileptiske anfall kan variere fra kraftige rykninger og kramper, til fjernhet og bortfall av muskelkraft. Noen anfall påvirker bevisstheten, mens andre ikke gjør det. De fleste epileptiske anfall er kortvarige og går over i løpet av opptil to minutter. Det er vanlig med utmattelse etter visse typer epilepsianfall.

Dersom det foreligger forhold i tilknytning til et epileptisk anfall, som man vet kan fremkalle et epilepsianfall hos alle mennesker, så snakker man om såkalte provoserte anfall. Slike anfallsfremkallende faktorer kan for eksempel være feber hos småbarn, alkohol- eller stoffmisbruk (både direkte virkninger og abstinensreaksjoner), forgiftninger, akuttfasen etter hodeskader, hjerneoperasjoner, slag, infeksjoner i sentralnervesystemet eller forstyrrelser i kroppens metabolske prosesser ved ulike sykdommer. Ved uprovoserte epileptiske anfall foreligger det ikke anfallsfremkallende faktorer som beskrevet over. 

Et enkeltstående epileptisk anfall betyr ikke nødvendigvis at pasienten har epilepsi. Epilepsi foreligger kun dersom personen har hatt to uprovoserte anfall med minst 24 timers mellomrom, eller ett slikt anfall med høy sannsynlighet for flere. Det er vanlig å dele anfallene inn i generaliserte anfall, hvor hele hjernen er involvert, og lokaliserte (fokale) anfall, hvor kun deler av hjernen er involvert. Når det er usikkert om det dreier seg om et generalisert eller et fokalt anfall, betegnes det enten som et anfall med ukjent start eller et uklassifisert anfall.    

Den mest alvorlige epilepsitilstanden er status epilepticus, hvor anfallet vedvarer eller hvor en rekke anfall kommer etter hverandre uten at vedkommende blir frisk og uthvilt igjen.

Animasjon om epilepsi

Årsaker

Alle mennesker kan i prinsippet få et epileptisk anfall ved sterke utløsende faktorer eller påkjenninger. Personer med diagnosen epilepsi har imidlertid lavere terskel for å få utløst anfallene. Hos epilepsipasienter fremkalles anfallene enten uten åpenbar utløsende faktorer, eller av situasjoner som ikke utløser et epileptisk anfall hos friske personer. 

Hos omtrent to tredjedeler av pasientene med epilepsi finner man ingen sikker årsak til sykdommen. Hos de resterende skyldes tilstanden avvik i hjernens oppbygning, stoffskifte, metabolisme eller er følge av vevsskader i hjernen.

Tilstander som kan føre til vevsskader i hjernen er for eksempel medfødt hjerneskade, infeksjoner i sentralnervesystemet, hjerneslag, hodeskade eller hjernesvulster. Arvelige faktorer spiller også en rolle, men arvemønsteret er ofte komplisert.

Diagnostikk

Sykehistorien er avgjørende. Det er derfor viktig å få anfallet beskrevet av eventuelle vitner. Dersom pasienten samtykker, vil et videoopptak av anfallet være til stor hjelp. Spesielt interessant er bevegelsesmønsteret under anfallet, eventuelt tap av bevissthet, kramper, fråde om munnen samt avgang av urin eller avføring og anfallets varighet. Observasjon av automatiske bevegelser eller rykninger i visse muskelgrupper vil tillegges vekt. Slike vil ofte merkes av pasienten selv. Diagnosen stilles på bakgrunn av både observert anfallsmønster, klinisk undersøkelse og forskjellige tester.

Dersom man mistenker at det foreligger epilepsi, vil legen foreta en nevrologisk undersøkelse med testing av blant annet muskelkraft, koordinasjon, følsomhet, reflekser og øyebevegelser. Dette kan noen ganger gi en pekepinn på hva som ligger til grunn for epilepsien.

Etter å ha lyttet til sykehistorien, spurt pasienten og pårørende og undersøkt pasienten, vil legen avgjøre hvilke undersøkelser som er nødvendige i tillegg. Vanligvis blir det tatt en rekke blodprøver i første omgang. En undersøkelse som er meget viktig i utredning av epilepsi, er EEG, hvor hjernens elektriske aktivitet registreres. 

I tillegg brukes bildeundersøkelser som MR eller CT av hjernen. Noen ganger kan det være hensiktsmessig med angiografi, som fremstiller blodårene i hjernen ved at man sprøyter inn et kontrastmiddel.

Behandling

Behandlingens hensikt er først og fremst å forebygge nye anfall, men også å avbryte langvarige pågående anfall. Personer med epilepsi kan forebygge nye anfall til en viss grad ved å leve et mest mulig regelmessig liv. Det å unngå våkenetter, emosjonelt stress, fysiske og psykiske ekstrembelastninger, for mye alkohol, illegale rusmidler og lengre fasteperioder bidrar til å redusere triggersituasjoner for anfall. Aktiviteter hvor et anfall kan gjøre situasjonen farlig, bør unngås. Dersom vedkommende er særlig følsom for flimrende lys, for eksempel på diskotek eller på konsert, bør hen unngå dette. Flimrende lys kan utløse et anfall hos enkelte mennesker med epilepsi.

Etter at en person har hatt to eller flere uprovoserte anfall, anbefales det bruk av anfallsforebyggende legemidler. Disse medisinene virker i mange tilfeller slik at pasienten blir fullstendig anfallsfri. En del av legemidlene kan ha bivirkninger som døsighet, svimmelhet, konsentrasjons-, hukommelses- og læringsvansker. Ved valg av medikamentell behandling hos kvinner i fruktbar alder tar legen hensyn til kvinnens behov for prevensjon og eventuelle ønsker om svangerskap.

Når pasienten til tross for flere forsøk med medikamentell behandling fortsatt har hyppige anfall, er det aktuelt å bli henvist for en ny vurdering hos spesialist. Hos en del pasienter foreligger det faktisk sykdommer som medfører epilepsi-liknende anfall, men som ikke er epilepsi. En liten gruppe pasienter med epilepsi kan vurderes for andre type behandlinger, for eksempel nervestimulering, ketogen diett eller operasjon mot epilepsi. 

Dersom man blir vitne til et epileptisk anfall, er det viktig å både sikre omgivelsene (f.eks. trafikk) og minske risikoen for skader. Vedkommendes hode bør beskyttes mot støt, og man bør fjerne skarpe eller spisse gjenstander. Det er videre viktig å forholde seg rolig. En bør ta tiden når anfallet startet. Dersom personen er bevisstløs, ikke puster normalt, ved kramper som varer over fire til fem minutter eller hvis man er usikker, bør man ringe nødsentralen (113) eller be en hjelper om å gjøre dette. Man bør ikke forsøke å gi personen drikke eller stikke noe mellom tennene. Når krampene gir seg, er det viktig å passe på at luftveiene er frie. Etter et generalisert krampeanfall er pasienten ofte slapp og utslitt. Vedkommende bør legges i stabilt sideleie. 

Prognose

To av tre pasienter som lider av epilepsi, vil få fullstendig anfallskontroll med anfallsforebyggende legemidler over tid. Mange vil oppleve redusert anfallshyppighet. Men enkelte pasienter blir aldri helt anfallsfrie. Muligheten for å bli kvitt epilepsi er blant annet avhengig av eventuell underliggende sykdom eller -skade i hjernen.

Komplikasjoner ved epilepsi kan være skader påført under anfall, som for eksempel slag mot hodet, tannskader og tungebitt. Den mest fryktede komplikasjonen er imidlertid langvarig anfall (status epilepticus). Slike anfall kan medføre varige organskader og kan noen ganger være dødelige dersom pasienten ikke får behandling straks.

Å leve med epilepsi

Det er en del yrkesrestriksjoner som gjelder. Personer med epilepsi kan ikke bli flygere, sjøfolk i utenrikstjeneste, arbeide ved jernbane eller med sikkerhetstjeneste, eller være sjåfører i offentlig transport. De kan heller ikke betjene verktøy eller maskiner, eller ha annet arbeid der risikoen for skade er stor ved et eventuelt anfall. De fleste fritas fra militærtjeneste.

Pasienter med hyppige epileptiske anfall kan heller ikke ha førerkort. Personer med epilepsi som har vært anfallsfrie i lengre perioder (forskjellige krav, seks måneder til fem år), kan eventuelt oppfylle helsekravene til førerkort klasse 1 (inkluderer personbil B/BE). En lege vil avgjøre dette med hjelp av en standardisert, systematisk undersøkelse av helsekrav til førerkort. Kravene for tunge førerkortklasser er vesentlig strengere.