Stiff person syndrom

Hva er stiff person syndrom?

Tilstanden ble første gang beskrevet i 1956. Andre betegnelser er "stiff man syndrome", Moersch-Woltmann syndrom, autoimmunt stivhetssyndrom - norske spesialister foretrekker sistnevnte betegnelse. Tilstanden er kjennetegnet av økende muskelstivhet og smertefulle kramper utløst av bevegelser og ulike sinnsstemninger (emosjoner). Ofte starter sykdommen med ryggstivhet. Sykdommen påvirker ikke mentale funksjoner som tenkning og intellekt. Det er en autoimmun sykdom, det vil si at kroppen danner antistoffer mot eget vev, i dette tilfellet mot proteiner som spiller en sentral rolle i danningen av signalstoffet (nevrotransmitteren) GABA i hjernen.

Autoimmunt stivhetssyndrom er svært sjeldent, og tall for forekomst foreligger ikke. Tilstanden er 2 til 3 ganger hyppigere blant kvinner (som det er for autoimmune sykdommer generelt). Tilstanden kan forekomme hos barn. Blant voksne er den vanligst i alderen 20-50 år.

Årsak

Sykdomsårsaken er uviss, men autoimmunitet er antakelig viktig. Hos om lag to tredeler av pasientene er det forhøyet nivå av antistoffer mot proteinet GAD65 i blodet, og det foreligger også lokal produksjon i sentralnervesystemet av antistoff mot GAD65. GAD65 er et enzym som deltar i produksjonen av signalstoffene glutamat og GABA i sentralnervesystemet. Glutamat fremmer muskelbevegelser (eksitatorisk), mens GABA hemmer de samme bevegelsene (inhibitorisk) - disse signalstoffene har altså motsatte effekter, de er hva legene kaller antagonister. Hos personer med autoimmunt stivhetssyndrom og antistoffer mot GAD65 er det redusert nivå av GABA i hjernen. Det er derfor fristende å tro at antistoffene mot GAD65 har en betydning for sykdommen, men dette er ikke endelig avklart.

Antistoffer i blod mot GAD65 er vanlig ved diabetes type 1. Minst en tredel av pasientene med autoimmunt stivhetssyndrom og antistoffer mot GAD65 utvikler diabetes. Motsatt får pasienter med diabetes type 1 svært sjelden autoimmunt stivhetssyndrom. Noen pasienter utvikler annen autoimmun sykdom, slik som betennelse i skjoldbruskkjertelen (tyreoiditt) eller pernisiøs anemi. Om lag fem prosent av pasientene med autoimmunt stivhetssyndrom har brystkreft eller småcellet lungekreft. Det er ikke påvist økt forekomst av kreft hos dem som har antistoff mot GAD65.

Symptomer

Autoimmunt stivhetssyndrom er karakterisert ved tiltakende muskelstivhet som kan variere i intensitet.  Muskelstivheten ledsages ofte av samtidige muskelkramper. Både muskelstivheten og muskelkrampene kan utløses av bevegelser og sterke følelsesmessige reaksjoner.

Vanligvis begynner tilstanden som stivhet i rygg og nakke. Allerede tidlig kan den syke merke at plagene ofte utløses av emosjonelle stimuli. Tilstanden kan gi kortvarige, dramatiske forverrelser og sykdomsbildet kan feilaktig bli beskrevet som "noe psykisk".

Stivheten og muskelkrampene kan etter hvert omfatte også muskulaturen øverst i armene eller i bena, og kramper kan oppstå særlig når pasienten er stresset, overrasket, sint, opphisset eller redd. Slike stimuli kan utløse smertefulle, kraftige kramper i skulder- og hoftemuskulaturen. Krampene slipper bare langsomt taket før anfallet er over. Pasienten begynner etter hvert å bevege seg langsomt fordi raske bevegelser kan utløse sterke kramper. Selv muskler langt ute i armene eller bena kan bli involvert etter raske arm- og benbevegelser. Uttalt krumning av korsyggen (lumballordose) vil utvikle seg kombinert med sammentrekning av iliopsoasmusklene. I noen tilfeller er stivhet og kramper i ben og armer det som preger sykdomsbildet, derav navnet stiff limb syndrome.

Plagene griper sterkt inn i livet til den syke, og depresjon kan oppstå. Følelsen av ikke å bli trodd og at andre tror dette er "psykisk", er tung å bære. Livskvaliteten er på dette tidspunkt betydelig redusert, og det er vanskelig eller umulig å kjøre, arbeide eller ha et tilfredsstillende sosialt liv.

Diagnosen

Diagnosen er vanskelig å stille fordi dette er en så sjelden tilstand og derfor lett blir oversett. Særlig i starten minner den jo om ganske allminnelige lidelser. Heller ikke legeundersøkelsen avdekker funn som gir klar mistanke om sykdommen. Etter hvert som sykdomsmønsteret blir tydeligere, og den klare sammenhengen mellom stress/emosjonelle stimuli og muskelplager blir fremtredende, er det lettere å tenke på alternative diagnoser. Måling av autoantistoffer mot GAD65 er et viktig tegn på at det kan være autoimmunt stivhetssyndrom. Sykdommen gir ikke typiske forandringer ved MR eller nevrofysiologiske undersøkelser (EEG og EMG).

Behandling

Diazepam (Vival, Valium, Stesolid) er ofte effektivt ved autoimmunt stivhetssyndrom, og effekt av diazepam støtter diagnosen. Høye doser kan være nødvendig, og nytten begrenses ofte av at pasienten blir trøtt av medisinen (sedasjon). Andre medikamenter som også påvirker GABAerge impulsoverføringer i nervene, så som gabapentin, valproat, vigabatrin, tiagabin og baklofen, kan prøves, men de har ikke dokumentert effekt. Derimot er intravenøst immunglobulin (IVIG) effektivt ved autoimmunt stivhetssyndrom og er førstevalg som immunmodulerende behandling. Smertebehandling kan bli nødvendig hos noen. Aktuelle preparater er paracetamol, NSAIDs, antidepressiva.

Fysisk aktivitet kan være gunstig for å motvirke tilstivning av ledd, men kan hos noen forsterke tendensen til muskelkramper. Fysioterapi kan likeledes være nyttig, selv om også det kan utløse muskelkramper.

Prognosen

Prognosen er variabel. Angst og depresjon er de tidligste og vanligste komplikasjonene. Senere kan det oppstå svelgevansker på grunn av kramper i svelgemuskulaturen. Hos mange pasienter har sykdommen et vagt forløp der de stort sett er fri for symptomer, men tilstanden kan gi plutselige episoder med stivhet. Andre pasienter har et mye mer aggressivt forløp der tilstanden raskt går over i et fremskredent sykdomsbilde.

Prognosen for stiff baby syndrom er sannsynligvis bedre. Man tror tilstanden er selvbegrensende og går over etter som sentralnervesystemet modnes. Langtidsstudier mangler dog.