Hopp til innhold
NHI.no
Annonse

Schistosomiasis: Årsak

Innhold i artikkelen

Mennesker er hovedreservoar for S mansoni og haematobium, mens andre pattedyr er hovedreservoar for S japonicum. Voksne schistosomer er hvite eller grå ormer, 7-20 mm lange og med en sylindrisk kropp som har to "sugekopper", en i hver ende. Schistosomer lever av blod, og avfallsprodukter tømmes ut i vertens blod. Voksne ormer lever i små blodårer i tarm (S mansoni og japonicum) eller blære (S haematobium).

Annonse

Livssyklus i mennesker

Når egg i avføring eller urin kommer i kontakt med ferskt vann, blir en larveform sluppet fri som umiddelbart infiserer snegler (mellomvert). Etter å ha utviklet seg over 4-6 uker, forlater de infeksiøse larvene (cerkarier) sneglene og kommer ut i vannet der cerkariene overlever i inntil 72 timer. Cerkarieutskillelsen foregår i hovedsak på dagtid. En snegle kan skille ut tusenvis av cerkarier daglig i flere måneder.

Schistosomiasis livssyklus. Fra Centers for Disease Control and PreventionSchistosomiasis livssyklus. Fra Centers for Disease Control and Prevention

Personer som er i vannet, infiseres gjennom hud eller slimhinner. Etter gjennomtrengning av huden flytter larvene seg via blodet og lungene til leveren, der cerkarielarvene modnes og blir til schistosomalarver. Etter 4-6 uker parrer voksne ormer seg og forflytter seg til små blodårer i blære- eller tarmvegg der hunnene legger egg. Hunnene produserer fra hundrevis til tusenvis av egg per dag. Ved utskillelse av eggene kommer noen av dem til tarm eller urinblære og passerer ut i avføring eller urin. De er da levedyktige i opptil 7 døgn. Andre egg blir igjen i tarm- eller blærevegg. Egg kan også bli fraktet rundt via blodkretsløpet til lever, lunge og eventuelt annet vev.

Gjennomsnittlig livslengde til ormene er 3-5 år, men de kan nå opptil 30 år.

Sykdomsutvikling

Sykdom skyldes hovedsaklig at kroppen reagerer med antistoffdannelse og betennelse for å forsøke å avgrense og bekjempe eggsamlingene. Symptomer og vevsskade avhenger av infeksjonens intensitet (ormeantall og eggmengde), arvelige faktorer hos verten, sted for deponering av egg, andre sykdommer (hepatitt B) og varighet av infeksjon.

Schistosomiasis i tarmen fører til betennelse, sårdannelse og polyppdannelse, særlig i tykktarm og endetarm. Egg som hoper seg opp i leveren, kan forårsake leverforstørrelse og på sikt skrumplever.

Schistosomiasis i urinblæren medfører også betennelse, sårdannelse og polypper i blæreveggen - men også urinlederen, prostata og livmor kan angripes. Ubehandlet kan arrdannelse skape trange passasjeforhold i urinveiene og ødelegge nyrefunksjonen.

Dette dokumentet er basert på det profesjonelle dokumentet Schistosomiasis . Referanselisten for dette dokumentet vises nedenfor

  1. Gryseels B, Polman K, Clerinx J, Kestens L. Human schistosomiasis. Lancet 2006; 368: 1106-18. PubMed
  2. Ross AG, Bartley PB, Sleigh AC, et al. Schistosomiasis. N Engl J Med 2002; 346: 1212-20. New England Journal of Medicine
  3. King CH, Dickman K, Tisch DJ. Reassessment of the cost of chronic helmintic infection: a meta-analysis of disability-related outcomes in endemic schistosomiasis. Lancet 2005; 365:1561. PubMed
  4. WHO. Schistosomiasis and soiltransmitted helminthiases: numbers of people treated in 2017. World Health Organization, Nos. 50, 2018, 93, 681–692 . www.who.int
  5. Kristiansen T, Pettersen FO, Lier T, et al. Schistosomiasis hos norske studenter etter opphold i Afrika. Tidsskr Nor Legeforen 2021; 3: 243-7. pmid:33624965 PubMed
  6. Smittevernveilederen. Schistosomiasis - veileder for helsepersonell. Folkehelseinstituttet, sist oppdatert 19.02.2019. fhi.no
  7. Bottieau E, Clerinx J, De Vega MR, et al. Imported Katayama fever: clinical and biological features at presentation and during treatment. J Infect 2006; 52: 339-45. PubMed
  8. Horak P and Kolarova L. Molluscan and vertebrate immune responses to bird schistosomes. Parasite Immunol 2005; 27: 247-55. PubMed
  9. Stothard JR, Sousa-Figueiredo JC, Betson M, et al. Schistosomiasis in African infants and preschool children: let them now be treated! Trends Parasitol 2013; 29:197. PubMed
  10. Gabbi C, Bertolotti M, Iori R, et al. Acute abdomen associated with schistosomiasis of the appendix. Dig Dis Sci 2006; 51:215. PubMed
  11. Lamyman MJ, Noble DJ, Narang S, Dehalvi N. Small bowel obstruction secondary to intestinal schistosomiasis. Trans R Soc Trop Med Hyg 2006; 100:885. PubMed
  12. Hatz C. Schistosomiasis: an underestimated problem in industrialised countries? J Travel Med 2005; 12: 1-2. PubMed
  13. Cheever AW, Hoffmann KF and Wynn TA. Immunopathology of schistosomiasis mansoni in mice and men. Immunol Today 2000; 21: 465-6. PubMed
  14. Abath FGC, Morais CNL, Montenegro CEL, Wynn TA and Montenegro SML. Immunopathogenic mechanisms in schistosomiasis: what can be learnt from human studies? Trends Parasitol 2006; 22: 85-91. PubMed
  15. Ochodo EA, Gopalakrishna G, Spek B, Reitsma JB, van Lieshout L, Polman K, Lamberton P, Bossuyt PMM, Leeflang MMG. Circulating antigen tests and urine reagent strips for diagnosis of active schistosomiasis in endemic areas. Cochrane Database of Systematic Reviews 2015, Issue 3. Art. No.: CD009579. DOI: 10.1002/14651858.CD009579.pub2 DOI
  16. Danso‐Appiah A, Olliaro PL, Donegan S, Sinclair D, Utzinger J. Drugs for treating Schistosoma mansoni infection. Cochrane Database of Systematic Reviews 2013, Issue 2. Art. No.: CD000528. DOI: 10.1002/14651858.CD000528.pub2. Accessed 04 March 2021 The Cochrane Library
  17. Kramer CV, Zhang F, Sinclair D, Olliaro PL. Drugs for treating urinary schistosomiasis. Cochrane Database of Systematic Reviews 2014, Issue 8. Art. No.: CD000053. DOI: 10.1002/14651858.CD000053.pub3. Accessed 04 March 2021. The Cochrane Library
  18. Gray DJ, Ross AG, Li Y-S, et al. Diagnosis and management of schistosomiasis. Clinical review. BMJ 2011; 342: d2651. BMJ (DOI)
  19. Wang L-D, Chen H-G, Guo J-G. A strategy to control transmission of schistosoma japonicum in China. N Engl J Med 2009; 360: 121-8. New England Journal of Medicine
Annonse
Annonse