Forsøk å forstå: Et alpelandskap

Bjørn snakker om disse årene som et alpelandskap, der han snart var nede i avgrunnen og snart høyt oppe på tindene. "Det finnes en side ved krisen som det er lett å glemme og litt vanskelig å snakke om, nemlig at den kan gi opplevelse av dypt samhold og, faktisk, ekstreme gledesstunder. Da min bror var døende og jeg besøkte ham på sykehuset, så kunne vi ha det så fint sammen selv om samtalene var triste", sier Ole Bjørn og skynder seg å legge til: "Misforstå meg ikke; krisen var stor og hele familien var i ubalanse. Jeg har ikke tatt noe av dette på strak arm."

Bjørn har en mor som gjennom en årrekke har jobbet på sykehus. "Hun var vant til å snakke med døende mennesker, og for oss andre i familien ble derfor ikke dette med døden så fjernt som det ellers ville vært. Min kone og jeg hadde heldigvis også berørt temaet før alt skjedde. Det at man har snakket om og tenkt på døden på forhånd, hjelper ikke når det første sjokket kommer. Men det hjelper etterpå", mener Bjørn, "da er det ikke fullt så vanskelig å snakke om tingene".