Styrket av motgang - for brystkreftopererte

Det lyder kanskje litt kynisk, men rådet kommer fra tre kvinner som har erfart at livet har mye å by på - også etter en brystkreftdiagnose. Anne-Lise, Karin og Wenche er alle operert for brystkreft. I dag føler de at de har lagt sykdommen bak seg. Og selv om mye er blitt annerledes, synes de at livet er minst like rikt som før de fikk brystkreft .

- Sykdommen har gjort noe med oss. Vi er blitt modigere og mindre selvhøytidlige, hevder Anne-Lise og Wenche, som begge har fjernet bryst og har måttet lære seg å leve med en ny kropp; Anne-Lise med rekonstruerte bryster og Wenche med proteser . Nå når den vanskeligste tiden er kommet på avstand, kan de se at sykdommen, tross alt, har ført mye positivt med seg. Ja, Anne-Lise sier det så sterkt at den er en erfaring hun ikke ville vært foruten, men helst skulle hatt på en annen måte.

- Sykdommen har blant annet brakt mannen min og meg enda nærmere hverandre, påpeker hun. Å få bli frisk etter å ha stått ansikt til ansikt med en så alvorlig diagnose som brystkreft gir deg et nytt perspektiv på livet, tilføyer Karin, som føler at hun setter ekstra stor pris på livet nå som hun har fått det "i gave på nytt". Hun var heldig og oppdaget kreften på et tidlig stadium slik at det ikke var nødvendig å fjerne brystet.

- Det er blitt lettere å skille mellom vesentlige og uvesentlige ting, sier hun. Hun synes også at hun er blitt mye mer bevisst på hva hun bruker tiden sin til, både når det gjelder arbeid og fritid.

Stor påkjenning

Den roen og styrken de tre i dag utstråler har imidlertid ikke kommet av seg selv.

- Å få en brystkreftdiagnose er en stor følelsesmessig påkjenning, erkjenner de, og vil ikke legge skjul på at det har vært en kamp å komme dit de er i dag. Enten du må fjerne brystet eller får beholde det, skal du ofte gjennom en lang og tøff prosess, påpeker Wenche, som selv brukte to år på dette arbeidet.

- I begynnelsen er du i en slags sjokktilstand. Tankene dine er et eneste kaos, og det føles helt uvirkelig at du selv er rammet. I denne perioden er det frykten for døden som fyller deg helt. At du kanskje må fjerne brystet er ikke så vesentlig akkurat da, sier hun. Anne-Lise understreker at det å måtte fjerne et bryst oppleves svært forskjellig fra kvinne til kvinne. Noen er først og fremst glade for at den syke kroppsdelen er borte. Andre føler stor sorg over at en vesentlig del av dem selv er fjernet.

De tre er enige om at det fremfor alt er to ting som kreves for at man skal finne tilbake til en normal tilværelse etter en brystkreftoperasjon; tid og åpenhet. Karin er glad for at hun tok imot tilbudet om sykemelding de seks ukene strålebehandlingen pågikk.

- Det ga meg anledning til å snakke ut om og bli ferdig med de vanskeligste tankene før jeg gikk tilbake i jobb, sier hun. Mange kreftpasienter opplever at venner og kolleger unngår en fordi de ikke vet hvordan de skal takle situasjonen. Karin opplevde det motsatte.

- Alle viste omtanke og ville høre hvordan jeg hadde det. Støtten fra venner og kolleger føltes som en enorm styrke da jeg ble kjørt inn på operasjonssalen, minnes hun.

Anne-Lise og Wenche understreker nødvendigheten av å være ærlig mot seg selv og mot omgivelsene. Det lønner seg ikke å late som om alt er i skjønneste orden. Det utsetter bare sorgprosessen, mener de, og snakker av egen erfaring. Begge satte opp en "kjekk og grei" fasade i begynnelsen, og begge fikk psykiske reaksjoner en del måneder etter operasjonen.

- Jeg ville skåne familien, forteller Wenche. Det var hun som var den sterke og som trøstet mens familien gråt.

Trenger mye informasjon

Selv om åpenhet ikke var like selvfølgelig og enkelt for dem alle i begynnelsen, er de overbevist om at det nettopp er det nære og åpne forholdet til familie og venner som er årsak til at de har det så godt i dag.
- Uten deres forståelse og støtte hadde det ikke vært lett, presiserer de. Wenche minner om at åpenhet rundt sykdommen er like viktig for pasientens nærmeste. Også de er redde og usikre på mange ting. Gi dem mest mulig konkret informasjon, oppfordrer hun, og tror mye unødig engstelse da kan unngås.

Karin forteller at hun fikk en tankevekker da mannen hennes et helt år etter operasjonen våget å innrømme at han hadde vært forferdelig redd for å miste henne.
- Vi må ikke glemme at også våre menn kan ha sterke reaksjoner, sier hun, og påpeker at det kan være ekstra vanskelig for dem fordi de føler at de ikke kan snakke om sin frykt, men bør skåne den syke for negative tanker.

Anne-Lise understreker at vi heller ikke må glemme barna . De kan bli gående alene med vonde og vanskelige tanker hvis de voksne har nok med seg selv eller ikke tror at barna oppfatter situasjonen.
- Sønnen min var syv-åtte år da jeg fikk kreft første gang. Han trodde at jeg skulle dø og sluttet å spise fordi han ville dø først, forteller Anne-Lise, som måtte søke profesjonell hjelp. Da hun fikk kreft i det andre brystet fem år senere, hadde hun lært. Mann og sønn fikk allerede på sykehuset se på arret og de fikk snakke med en sykepleier om alt de lurte på. Det var godt både for meg og dem, sier Anne-Lise.

Stå på!

At helsevesenet tar imot kreftpasientene og deres pårørende på en skikkelig måte, er viktig for mestringen av krisen. Karin, Anne-Lise og Wenche er enige om at måten informasjonen formidles på også er svært avgjørende. De har både gode og dårlige erfaringer.

- Selv om deler av helsevesenet er godt forberedt på å møte kreftpasienter både før og etter operasjonen, må du regne med å møte enkeltmennesker og situasjoner der du opplever det motsatte, sier Karin. Hun presiserer at det er viktig å være innstilt på dette og ikke miste motet. En av de situasjonene hun mener det kan være lurt å forberede seg mentalt på, er kontrollene. Selv opplevde hun hver kontroll de første tre-fire årene som en psykisk påkjenning. Gammel angst dukket opp igjen.

- Jeg følte også at det dreide seg om en ren "kjøttkontroll". Det var brystet som var interessant, ikke hvordan jeg hadde det. Etter hvert har det gått lettere, mye fordi frykten naturligvis blir mindre med årene, men også fordi jeg vet hva jeg går til, sier Karin.

- Leger må bli mer bevisste sin egen viktige rolle i forhold til å skape trygghet hos pasienten. Det er viktig at de tar oss på alvor, at de lytter til hva vi har å si, skyter Anne-Lise inn. Brystkreftopererte plages naturlig nok av frykt for tilbakefall og vil ha et sterkt behov for å forsikre seg om at ulike smerter ikke skyldes ny kreftsykdom, forklarer hun.

De tre oppfordrer andre i samme situasjon til å ikke gi opp, men stille krav til helsevesenet: Stå på, still spørsmål og ikke gi deg før du har fått et tilfredsstillende svar, råder de.

Aksepter deg selv

Når hverdagen kommer, er det ofte det seksuelle samlivet som volder mest bekymring. Karin har riktignok opplevd at det opererte brystet er blitt "godbrystet", det som er mest følsomt.
- Kanskje fordi jeg verdsetter det mer fordi jeg fikk beholde det, sier hun. Mange som har måttet fjerne ett eller begge bryst føler seg imidlertid mindreverdige som kvinner. Anne-Lise husker at hun i begynnelsen var redd for at mannen ikke skulle synes hun var bra nok, men da de etter hvert fikk snakket ut om det, skjønte hun at det var mer hun enn mannen som tenkte slik.

- Seksuallivet ditt trenger ikke forandres dersom du ikke gjør det til et problem selv, fastslår Wenche, og minner om at det igjen er snakk om å være åpen og ærlig.
- Det viktigste er at du aksepterer deg selv, sier Anne-Lise. Hun valgte å rekonstruere og er kjempefornøyd med sine nye bryster.
- Bare se hvor fin jeg er blitt, sier hun og drar opp genseren. På litt avstand er det ikke lett å se hvilket bryst som er ekte (noe redusert for å tilpasses det nye brystet) og hvilket som er laget. For Anne-Lise og mannen var rekonstruksjon den riktige løsningen.
- Han har alltid vært opptatt av "pupper", smiler Anne-Lise, og synes han skal få fortsette å være det. Hun presiserer imidlertid at å rekonstruere var hennes valg, og hun understreker at det er viktig at kvinnen velger det hun selv er mest komfortabel med.