KvalitetssjekkHva er livmorhalskreft?
Livmorhalsen (cervix) er den nedre delen av livmoren og forbinder skjede (vagina) og livmor. Livmorhalsen er formet som en trang kanal. Overflatevevet i skjeden består av en celletype som heter plateepitel, mens det i livmoren er sylinderepitel. I livmorhalsen, ytterst i livmorhalskanalen er det en overgangssone mellom de to typene av slimhinnene. Det er her livmorhalskreft vanligvis oppstår.
Forekomst
Hvert år får omtrent 350 norske kvinner kreft i livmorhalsen, og rundt 100 kvinner dør av sykdommen. Flere tusen kvinner i Norge får konstatert forstadier til sykdommen og får behandlet forstadier til sykdommen hvert år. Omkring halvpartene av tilfellene rammer kvinner yngre enn 45 år.
På verdensbasis er livmorhalskreft den fjerde mest vanlige kreftformen hos kvinner etter brystkreft, tykktarmskreft og lungekreft.
Årsaker
Den eneste kjente årsaken til livmorhalskreft er infeksjon med humant papillomavirus (HPV). Dette er en gruppe av over 200 virus og rundt 40 av disse smitter genitalt, som regel ved seksuell omgang. HPV-infeksjon er så vanlig (rundt åtte av ti blir smittet i løpet av livet) at det kan betraktes som en normal konsekvens av å ha seksuell omgang.
Infeksjonen er som regel selvhelbredende, men langvarig infeksjon med kreftfremkallende typer av HPV kan resultere i celleforandringer på livmorhalsen. Uoppdaget eller ubehandlet kan disse utvikle seg til kreft. Bare omlag én av hundre HPV-infeksjoner utvikler seg til livmorhalskreft, og det tar minst 10 til 15 år fra smitte til utvikling av kreft. De aller fleste celleforandringer som skyldes HPV-infeksjon går tilbake av seg selv.
Mange seksualpartnere og manglende kondombruk øker risiko for HPV-infeksjon. Det er sett at røyking har sammenheng med lengre varighet av infeksjonen, noe som disponerer for celleforandringer. Vaksine mot HPV-infeksjon tilbys i vaksinasjonsprogrammet til alle jenter og gutter i sjuende klasse.
Symptomer
Tidlige stadier av livmorhalskreft er som regel uten symptomer. Dersom det foreligger symptomer, er det vanligvis et tegn på at kreftsykdommen er fremskreden - hvilket underbygger viktigheten av å ta i mot tilbudet om screening.
Symptomer som kan forekomme når kreftsykdommen har fått utvikle seg, er unormal blødning, uvanlig utflod eller smerter fra underlivet. Unormale blødninger kan være blødninger mellom menstruasjonene, i forbindelse med samleie og blødninger etter overgangsalderen. Uvanlig utflod kan være vanndig, pussaktig, blodig eller illeluktende. Smerter i underlivet eller magen kan oppstå uten noen foranledning eller i forbindelse med samleie.
Ved langtkommen sykdom kan det oppstå symptomer som:
- Bekken- eller ryggsmerter, eventuelt med utstråling.
- Symptomer fra urinblære og tarm ved vekst inn i disse organene.
- Smerter på grunn av at svulsten har vokst inn i nerver i området.
- Hevelse og blodpropp ved svulstvekst omkring store blodårer.
- Fistel (åpning) mellom blære og skjede eller mellom skjede og endetarm.
- Redusert allmenntilstand med dårlig matlyst, avmagring, blodmangel, nyresvikt.
Undersøkelser
Dersom det er funnet alvorlige celleforandringer i livmorhalsprøven din eller legen finner mulige kreftforandringer på livmorhalsen ved gynekologisk undersøkelse, blir du henvist til en gynekolog.
Kolposkopi og biopsi
Ved bruk av et spesialmikroskop kan gynekologen studere livmorhalsen din og lete etter celleforandringer eller kreft. Ved behov tar gynekologen små vevsprøver - også kalt biopsier - fra de områdene på livmormunnen/livmorhalsen som er forandret.
Konisering
Dersom gynekologen ikke sikkert finner svulsten ved kolposkopi, fjernes vev fra livmorhalsen, en kon, for videre undersøkelse. Konisering er også behandling ved tidlige former av livmorhalskreft.
Andre undersøkelser
Det er viktig å undersøke om sykdommen kan ha spredt seg. Det gjøres gjerne en utvidet gynekologisk undersøkelse under full bedøvelse. Det gjøres også en MR-undersøkelse av bekkenet for å ha informasjon om svulstens lokale vekst, eventuelle forstørrede lymfeknuter i området, påvirkning av urinveier, tarm eller bekkenskjelett.
CT av lungene, mage og bekkenet er aktuelt ved behov for å kartlegge utbredelsen av sykdommen. Ved mistanke om innvekst i urinblæren gjøres en kikkertundersøkelse i blæren, cystoskopi, og ved mistanke om innvekst i endetarmen en rektoskopi. Hos noen gjøres også en PET-CT undersøkelse, det kan være ved mistanke om fjernspredning eller om tidligere undersøkelser ikke har gitt noen endelig avklaring.
Ulike stadier
Livmorhalskreft deles inn i ulike stadier, avhengig av hvor utbredt sykdommen er. Sykdomsstadium har stor betydning for hvilken behandling du vil bli tilbudt. Ved stadium I er kreftsvulsten fremdeles begrenset til livmorhalsen. Dette gjelder i omkring halvparten av tilfellene. Stadium IV, som er langt sjeldnere, er det alvorligste. Da har svulsten vokst inn i andre organer eller spredt seg via blod eller lymfe til andre organer. Mellom disse to ytterpunktene finner vi stadium II og III.
Behandling av forstadier til kreft
Er det snakk om lette celleforandringer - såkalte forstadier til kreft - er det vanlig å vente og se om tilstanden normaliserer seg. Dersom forandringene ikke forsvinner er videre behandling konisering. Da blir en bit av nederste del av livmortappen din fjernet.
Les mer om forstadier til livmorhalskreft her.
Behandling ved livmorhalskreft
Kirurgi
Legen vil, med utgangspunkt i ditt konkrete tilfelle, foreslå en bestemt type behandling. Den bygger på mange års erfaring fra internasjonale og norske sykehus.
Hvis kreftsykdommen befinner seg i tidlig stadium, kan du bli tilbudt operasjon i form av konisering hvor man fjerner deler av livmortappen. Ved mer utviklede kreftsvulster, men ingen spredning, anbefales operasjon med fjerning av livmor og lymfeknuter i området. Stråling kombinert med kjemoterapi anbefales dersom det er mulighet for spredning i bekkenet i form av kreftceller som ikke er synlig for det blotte øyet.
Les mer om konisering og om hysterektomi.
Strålebehandling
Hvis kreftsykdommen har nådd stadium II, III eller IV, kan du bli tilbudt strålebehandling. Dette er også tilfelle hvis legen vurderer at du ikke vil tåle belastningen ved en operasjon.
Strålebehandlingen kan ødelegge kreftceller uten å påvirke friske celler i altfor stor grad. Behandlingen kan gis i form av radioaktive kilder, som i kortvarige perioder plasseres i livmorhalsen din. I tillegg bestråles livmoren fra utsiden. Vanligvis gis kjemoterapi i tillegg for en forsterket effekt av strålebehandlingen.
Behandling ved bruk av radioaktive kilder inne i kroppen kalles intrakavitær strålebehandling. Det betyr at den foregår i det hulrommet som utgjøres av livmorhalsen og den øverste delen av skjeden. Fordelen ved denne metoden er at kreftvevet bestråles på meget kort hold, strålene trenger ikke gjennom friskt vev før de treffer svulsten slik som ved utvendig strålebehandling. Behandlingen blir vanligvis gitt på slutten av eller etter utvendig strålebehandling.
Ved langtkommen livmorhalskreft kan strålebehandling være aktuelt for å dempe veksten av kreftceller med formålet å lindre plagsomme smerter eller andre symptomer fra bekken, underliv, skjelett, blære eller tarm.
Les mer om strålebehandling.
Behandling med kjemoterapi
Medisinsk behandling med kjemoterapi (cytostatika, cellegift) gis vanligvis i kombinasjon med strålebehandling når målet er helbredelse av kreftsykdommen. Ved uhelbredelig kreft benyttes kombinasjoner av kjemoterapi og målrettet behandling som er legemidler som angriper kreftcellene mer direkte, være aktuelt.
Graviditet og livmorhalskreft
Hvis du er gravid når sykdommen oppdages, skal du straks til undersøkelse ved gynekologisk avdeling. Behandlingen vil tilpasses ditt tilfelle, men behandlingsprinsippene er stort sett de samme som for ikke-gravide.
Bivirkninger av strålebehandling
Strålebehandlingen gis i flere små doser. Erfaringene viser at dette gir færrest bivirkninger. Du må imidlertid være forberedt på at det kan oppstå plager underveis i eller kort tid etter behandlingen. Hos de fleste vil huden i bestrålt område bli rød, som ved en svak solforbrenning. Du kan også oppleve blant annet tretthet, kvalme, diaré og smerter ved vannlating i forbindelse med behandlingen. Slike akutte strålereaksjoner vil gjerne gå over i løpet av få uker.
Seneffekter
Det kan oppstå seneffekter flere måneder eller år etter kreftsykdom og -behandling. Jo mer omfattende behandlingen har vært, jo større er sjansen for seneffekter. Kombinasjoner av kjemoterapi og strålebehandling gir oftere slike sene plager enn kirurgi eller strålebehandling gitt alene. Seneffekter kan være både kroppslige, psykiske og sosiale plager.
Ved bestråling av eggstokkene stanser produksjonen av hormoner. Derfor kommer yngre kvinner i en kunstig fremkalt overgangsalder. Hormonbehandling kan hjelpe på en rekke av de fysiske plagene. Men mange opplever allikevel situasjonen som psykisk meget belastende - blant annet fordi muligheten til å få barn ikke lenger er tilstede.
Kirurgi og strålebehandling medfører endringer i skjeden, og mange opplever problemer med seksualfunksjon i større eller mindre grad. Trang og forkortet skjede, smerter ved samleie, tørre slimhinner og nedsatt følsomhet i skjeden kan føre til vansker med seksuell aktivitet og tilfredsstillelse. Dette kan igjen påvirke lysten eller gi vegring for sex. Oppfølging hos en sexolog kan være nyttig. Glidemidler og eventuelt seksualtekniske hjelpemidler, kan være til hjelp.
Tarmfunksjonen kan bli varig endret, noen får kronisk diare, kolikksmerter, besvær med å tømme tarmen eller lekkasje av avføring.
Kirurgi eller strålebehandling kan påvirke urinblærens funksjon som er lagring og tømming av urin. Det kan gi utslag i form av hyppig vannlating, urinlekkasje, brå vannlatingstrang. Strålebehandling kan medføre en varig svekket elastisitet i vevet (fibrose), og i urinledere eller urinrør kan dette føre til innsnevringer og problemer med urinstrømmen fra nyre til blære eller ved vannlating.
En fysioterapeut, ernæringsterapeut, sexolog, psykolog eller lege kan hjelpe deg å håndtere plagene, avhengig av hva problemet er.
Les mer om seneffekter hos Kreftforeningen.
Forebyggende behandling mot livmorhalskreft
Forebygging av livmorhalskreft skjer hovedsaklig ved vaksinering mot HPV og regelmessig prøve fra livmorhalsen i Livmorhalsprogrammet hos kvinner 25-69 år.
Med HPV-vaksinering forventes at antall krefttilfeller vil synke dramatisk siden langvarig HPV-infeksjon er en nødvendig årsak ved kreftutvikling i livmorhalsen.
Les mer om HPV-vaksine.
Ved livmorhalsprøve kan forstadier til livmorhalskreft oppdages, kontrollres og ved behov behandles. Slik unngås videre utvikling til kreft i livmorhalsen. Forekomsten av livmorhalskreft er nå nær halvert sammenliknet med på 70-tallet etter innføring av screening og Livmorhalsprogrammet.
Les mer om Livmorhalsprøve og Celleforandringer i livmorhalsen.
Prognose
Prognosen, eller utsiktene, er nøye knyttet til svulstens størrelse og utbredelse når sykdommen blir oppdaget. Ifølge tall fra Kreftregisteret overlevde vel 80 prosent av alle kvinner med livmorhalskreft i perioden 2017 til 2021. 106 kvinner døde av sykdommen i 2021.
Behandlingen vil helbrede over 95 prosent av kvinner med tidlige stadier av sykdommen. Ved kreftspredning til andre organer er utsiktene betydelig dårligere, kun én av fem kvinner lever da i fem år eller mer.
Viktig med god informasjon
Still spørsmål! Det er viktig at du forstår begrunnelsen for de råd som legen gir. Ved å engasjere deg i sykdommen og behandlingen sikrer du deg den beste hjelpen.
Vil du vite mer?
- Ordforklaringer ved underlivskreft hos kvinner
- Celleforandringer
- Infeksjon med humant papillomavirus (HPV)
- Vaksine mot HPV-infeksjon
- HPV-test i Livmorhalsprogrammet, Kreftregisteret
- Livmorhalsprogrammet, Kreftregisteret
- Konisering
- Hysterektomi
- Bivirkninger ved strålebehandling
- Kreft og sex - hjelpemidler
- Kreft og sex - tilbake til hverdagen
- La ikke kreft ødelegge kjærlighetslivet
- Ved behov for ytterligere råd eller veiledning:
- Kontakt Gynkreftforeningen eller Kreftforeningen
