Informasjon, tilstand

Livmorhalskreft

Livmorhalskreft er den tredje mest vanlige kreftform som rammer kvinner. Den eneste kjente årsaken til livmorhalskreft er infeksjon med humant papillomavirus (HPV).

Hva er livmorhalskreft

Sidebilde av kvinnelige kjønnsorganer

Livmorhalsen ligger i den nedre delen av livmoren og forbinder skjede og livmor. Livmorhalsen er formet som en trang kanal. Overflatevevet i skjeden består av en celletype som heter plateepitel, mens det i livmoren er sylinderepitel. I livmorhalsen, ytterst i livmorhalskanalen er det en overgangssone mellom de to slimhinneformene, transformasjonssonen. I transformasjonssonen kan det oppstå livmorhalskreft.

Forekomst av livmorhalskreft

Livmorhalskreft, cervixcancer, er på verdensbasis den tredje mest vanlige kreftform som rammer kvinner. Hvert år får omtrent 300 norske kvinner kreft i livmorhalsen, og rundt 90 kvinner dør av sykdommen. Flere tusen kvinner i Norge får konstatert forstadier til sykdommen hvert år, og rundt 6000 kvinner får behandlet forstadier til sykdommen hvert år. Over halvpartene av tilfellene rammer kvinner yngre enn 50 år.

Årsaker til livmorhalskreft

Den eneste kjente årsaken til livmorhalskreft er infeksjon med humant papillomavirus (HPV). Dette er en gruppe på over 200 virus hvor rundt 40 av typene smitter genitalt, som regel ved seksuell omgang. HPV-infeksjon er så vanlig (rundt åtte av ti blir smittet i løpet av livet) at det kan betraktes som en normal konsekvens av å ha seksuell omgang. Infeksjonen er som regel selvhelbredende, men langvarig infeksjon med kreftfremkallende typer av HPV kan resultere i celleforandringer på livmorhalsen som kan utvikle seg til kreft. Bare omlag en av hundre HPV-infeksjoner utvikler seg til livmorhalskreft, og det tar minst 10 til 15 år fra smitte til utvikling av kreft. De aller fleste celleforandringer som skyldes HPV-infeksjon går tilbake av seg selv.

Mange seksualpartnere og manglende kondombruk kan disponere for HPV-infeksjon. Det er vist at røyking kan forlenge varigheten av HPV-infeksjon, noe som disponerer for celleforandringer. I 2009 ble vaksine mot HPV-infeksjon innført i vaksinasjonsprogrammet som et tilbud til alle jenter i sjuende klasse. Fra høsten 2018 tilbys også vaksinen til alle gutter i sjuende klasse.

Symptomer på livmorhalskreft

Tidlige stadier av livmorhalskreft er som regel uten symptomer. Dersom det foreligger symptomer, er det vanligvis et tegn på at kreftsykdommen er fremskreden - hvilket underbygger viktigheten av å ta i mot tilbudet om screening.

Symptomer som kan forekomme når kreftforandringen har fått utvikle seg, er unormal blødning, uvanlig utflod eller smerter fra underlivet. Unormale blødninger kan være blødninger mellom menstruasjonene, i forbindelse med samleie og blødninger etter overgangsalderen. Uvanlig utflod kan være vandig, pussaktig, blodig eller illeluktende. Smerter i underlivet eller magen kan oppstå uten noen foranledning eller i forbindelse med samleie.

Ved fremskreden sykdom forekommer:

  • Bekken- eller ryggsmerter, eventuelt med utstråling.
  • Symptomer fra blære og tarm ved innvekst i disse organene.
  • Smerter på grunn av at svulsten har vokst inn i nerver i området. 
  • Hevelse og blodpropp ved svulstvekst omkring store blodårer.
  • Fistel mellom blære og vagina eller vagina og endetarm.
  • Redusert allmenntilstand: Dårlig matlyst, avmagring, blodmangel, nyresvikt.
  • Andre symptomer ved avansert sykdom kan være mage- eller urinveissymptomer.

Undersøkelser ved livmorhalskreft

Dersom det er funnet alvorlige celleforandringer i celleprøven din, blir du henvist til en gynekolog for undersøkelse. Noen ganger kan legen ved en gynekologisk undersøkelse se med det blotte øyet forandringer på livmorhalsen som gir mistanke om kreft. Det blir da tatt en celleprøve og du vil bli henvist til en gynekolog for videre undersøkelse. 

Kolposkopi og biopsi

Ved bruk av en spesialkikkert kan gynekologen studere livmorhalsen din og lete etter celleforandringer eller kreft. Dersom celleprøver og/eller HPV-testen viser at du har celleforandringer/infeksjon, tar gynekologen små vevsprøver - også kalt biopsier - fra de områdene på livmormunnen/livmorhalsen som er forandret.

Ytterligere undersøkelser

Det er viktig å undersøke om sykdommen kan ha spredt seg. Det kan legen finne ut ved en gynekologisk undersøkelse under full bedøvelse. Det gjøres en MR-undersøkelse av bekkenet for å ha informasjon om svulstens lokale vekst, eventuelle forstørrede lymfeknuter i området, påvirkning av urinveier, tarm eller bekkenskjelett. CT av lungene, mage og bekkenet kan også være nødvendig for å kartlegge utbredelsen av sykdommen. Ved mistanke om innvekst i urinblæren gjøres en cystoskopi, og ved mistanke om innvekst i endetarmen en rektoskopi.

Forskjellige stadier av livmorhalskreft

Livmorhalskreft deles inn i forskjellige stadier, avhengig av hvor utbredt sykdommen er. Inndelingen har stor betydning for hvilken behandling du vil bli tilbudt. Ved stadium I er kreftsvulsten fremdeles begrenset til livmorhalsen. Dette gjelder i omkring halvparten av tilfellene. Stadium IV, som er langt sjeldnere, er det alvorligste. Da har svulsten vokst inn i andre organer eller spredt seg via blod eller lymfe til andre organer i kroppen. Mellom disse to ytterpunktene finner vi stadium II og III.

Behandling av forstadier til kreft

Er det snakk om lette celleforandringer - såkalte forstadier til kreft - er det vanlig å vente og se om tilstanden normaliserer seg. Dersom forandringene ikke forsvinner er videre behandling konisering. Da blir en bit av nederste del av livmortappen din fjernet. Blir det påvist alvorlige celleforandringer er det aktuelt å fjerne disse direkte. Rundt 6000 kvinner i Norge blir hvert år behandlet for celleforandringer. Du kan lese mer om forstadier til livmorhalskreft her.

Behandling av livmorhalskreft

Legen vil, med utgangspunkt i ditt konkrete tilfelle, foreslå en bestemt type behandling. Den bygger på mange års internasjonale og norske erfaringer.

Hvis sykdommen befinner seg i stadium I, vil du stort sett bli tilbudt operasjon. Stråling er vist å være like effektivt, men har ofte mer komplikasjoner på lengre sikt. Ved de mildeste former for kreftforandringer (stadium Ia1) vil man begrense inngrepet til å fjerne deler av livmortappen (konisering). Ved alle andre stadier vil man ved operasjonen fjerne livmoren og eventuelt de nærmeste lymfeknutene. Ved noen former for livmorhalskreft kan eggstokker og eggledere bevares. Dette inngrepet kalles hysterektomi. Det er vanligvis få komplikasjoner ved operasjonen. Noen kvinner har i tiden etter inngrepet problemer med å kontrollere vannlatingen, men hos ytterst få blir disse problemene varige. 

Graviditet og livmorhalskreft

Hvis du er gravid når sykdommen oppdages, skal du straks til undersøkelse ved gynekologisk avdeling. Behandlingen vil tilpasses ditt tilfelle, men behandlingsprinsippene er stort sett de samme som for ikke-gravide. I noen tilfeller anbefales behandling med konisering eller cellegift selv om man er gravid. I noen tilfeller må man vurdere å avbryte svangerskapet. Ved konstatert livmorhalskreft i siste del av graviditeten kan det være aktuelt å vente i noen uker med behandling. Man vil da forløse med keisersnitt straks barnet anses å kunne overleve uten for stor risiko for skader.

Behandling med cellegift

Medisinsk behandling med cellegift kalles kjemoterapi eller cytostatika. Kjemoterapi vurderes hvis sykdommen er i stadium II, har rukket å spre seg når den blir oppdaget, eller viser seg å vende tilbake etter behandling. Det har også blitt mer vanlig å gi cellegift forut for operasjonen for å krympe svulsten hos de som må ha strålebehandling etter operasjonen.  

Strålebehandling ved livmorhalskreft

Hvis kreftsykdommen har nådd stadium II, III eller IV, vil du bli tilbudt strålebehandling. Dette er også tilfelle hvis legen vurderer at du ikke vil tåle belastningen ved en operasjon. I enkelte tilfeller vil en kombinasjon av operasjon og strålebehandling være det mest effektive.

Strålebehandlingen kan ødelegge kreftceller uten å påvirke friske celler i altfor stor grad. Behandlingen gis i form av radioaktive kilder, som i kortvarige perioder plasseres i livmorhalsen din. I tillegg bestråles livmoren fra utsiden.

Behandlingen ved bruk av radioaktive kilder kalles intrakavitær strålebehandling. Det betyr at den foregår i det hulrommet som utgjøres av livmorhalsen og den øverste delen av skjeden. Fordelen ved denne metoden er at kreftvevet bestråles på meget kort hold. Behandlingen, som vanligvis blir gitt fire til åtte ganger i løpet av en til to uker, er allikevel ikke alltid tilstrekkelig.

Den tradisjonelle strålebehandlingen, der livmoren bestråles fra utsiden (ekstern strålebehandling), gis hver dag i fem eller seks uker - avhengig av sykdommens spredning. Behandlingen tar noen få minutter hver gang og er i seg selv smertefri, og du behøver ikke innlegges på sykehus.

Bivirkninger

Strålebehandlingen gis i flere små doser. Erfaringene viser at dette gir færrest bivirkninger. For enkelte betyr dette at de kan leve et normalt liv uten å være synlig plaget av behandlingen.

Men du må være forberedt på at det kan oppstå plager. Hos de fleste vil huden i bestrålt område bli rød, som ved en svak solforbrenning. Noen vil se solbrente ut og huden vil bli noe fortykket. Denne tilstanden kan vare opptil ett år eller mer etter behandlingen. Kanskje vil du også oppleve tretthet, kvalme og diaré i forbindelse med behandlingen.

Det kan også oppstå senvirkninger av strålebehandlingene. Ved bestråling av eggstokkene stanser produksjonen av hormoner. Derfor kommer yngre kvinner i en kunstig fremkalt overgangsalder. Hormonbehandling kan hjelpe på en rekke av de fysiske plagene. Men mange opplever allikevel situasjonen som psykisk meget belastende - blant annet fordi muligheten til å få barn ikke lenger er tilstede.

Tørrhet i skjeden er også en utbredt bivirkning ved strålebehandling og kan også gi plager i forbindelse med seksuell aktivitet. Plagene kan som regel helt eller delvis avhjelpes ved bruk av spesialkremer.

Hos kvinner som har fått underlivet strålebehandlet, kan det senere oppstå mage- og tarmplager. Søk i slike tilfeller råd hos din lege og eventuelt hos en klinisk ernæringsfysiolog.

Forebyggende behandling mot livmorhalskreft

Forebygging av livmorhalskreft skjer hovedsaklig ved vaksinering mot HPV-virus eller ved celleprøve fra livmorhalsen. Ved vaksinering er tanken at antall krefttilfeller skal synke dramatisk siden langvarig HPV-infeksjon er kjent å være årsak til kreftutvikling i livmorhalsen. Ved celleprøve kan forstadier til kreft oppdages og behandles, og slik unngå videre utvikling til kreft i livmorhalsen.

HPV-vaksine 

Vaksinering mot HPV-infeksjon ble innført i vaksinasjonsprogrammet som et tilbud til jenter i sjuende klasse fra 2009. Vaksinen beskytter mot de typene HPV som er medvirkende til 70 prosent av all livmorhalskreft, type 16 og 18.  Det er vist at vaksinen gir beskyttelse mot HPV-infeksjon og celleforandringer forårsaket av HPV. Fra 2016 til 2018 fikk alle kvinner født mellom 1991-1996 tilbud om gratis HPV innhentingsvaksine. Fra høsten 2018 får også gutter i sjuende klasse tilbys HPV-vaksine. Vaksinen som først ble benyttet, beskyttet også mot HPV-type 6 og 11 som forårsaker kjønnsvorter. Fra høsten 2017 benyttes en vaksine som beskytter mot HPV- type 16 og 18, i barnevaksinasjonsprogrammet. Effekten mot livmorhalskreft er den samme for begge vaksinene.  

Det er dokumentert god effekt av vaksinen opp til 45 års alder, og det er i prinsippet ingen øvre aldergrense for å ta HPV-vaksine.

Livmorhalsprogrammet

Screeningprogrammet "Livmorhalsprogrammet" gjør det mulig å oppdage celleforandringer før de har rukket å bli til kreft. Dermed unngås mange tilfeller av livmorhalskreft. Siden 1995 har alle kvinner mellom 25 og 69 år fått tilbud om å være med i screeningprogrammet mot livmorhalskreft. Dette innebærer at du får tatt celleprøve fra livmorhalsen hvert tredje år. Om du ikke på egen hånd tar initiativ til dette, vil du motta invitasjonsbrev fra Kreftregisteret. Det er viktig å understreke at for friske kvinner med normale prøver, er hvert tredje år tilstrekkelig. Det er ikke nødvendig at du tar separate prøver ved prevensjonskontroller eller ved graviditeter.

Undersøkelsen gjennomføres ved at lege (som regel fastlegen) eller jordmor ved gynekologisk undersøkelse tar en prøve fra livmorhalsen din med en liten børste. Alle prøver som viser celleforandringer, blir fulgt opp etter godkjente retningslinjer. Dersom celleprøven din viser sene forstadier til kreft eller vedvarende HPV-infeksjon etter flere prøver, blir du henvist til kolposkopi og biopsi.

I 2019 ble det gjort endringer i Livmorhalsprogrammet. Kvinner mellom 34 og 69 år får sin celleprøve testet for HPV-infeksjon. Test for HPV-infeksjon er i denne aldersgruppen funnet å være mer nøyaktig når det gjelder å oppdage celleforandringer enn undersøkelse med mikroskopi av cellene i prøven. Det er gjort omfattende studier som viser at det er like trygt å ta HPV test hvert femte år, og kvinnene blir derfor anbefalt prøve hvert femte år fremfor hvert tredje år. Endringen innføres gradvis over hele landet i perioden mellom 2019 og 2021. For status på hvilke landsdeler om har tatt i bruk HPV test ved screening hos kvinner mellom 34 og 69 år, se Livmorhalsprogrammet sine sider.

Dersom du får påvist HPV i prøven, gjøres det automatisk en mikroskopi av cellene i prøven. Dersom det ikke påvises celleforandringer, vil du bli anbefalt å ta en ny HPV test etter ett år. Der det påvises samtidig celleforandring i prøven vil du bli henvist til en gynekolog for å få utført kolposkopi med en vevsprøve fra livmorhalsen.

Kvinner i alderen 25 til 34 år skal fortsatt ta cytologisk prøve hvert tredje år. Årsaken til HPV test ikke er anbefalt i hos unge kvinner, er at forekomsten av HPV infeksjon i denne aldersgruppen er så høy, og at dette er infeksjoner som nylig er oppstått og i de fleste tilfellene går over uten videre risiko for utvikling av kreft.

Prognose

Prognosen, eller utsiktene, er nøye knyttet til svulstens størrelse og utbredelse på behandlingstidspunktet. I følge Kreftregisteret var den totale overlevelsen av livmorhalskreft for perioden 2013 til 2017 vel 80 prosent. 95 kvinner døde av sykdommen i 2016

Kirurgi, cellegiftbehandling og strålebehandling vil helbrede 80-90 prosent av kvinner i tidlige stadier av sykdommen (stadium I og II) og 60 prosent av kvinner i stadium III.

Viktig med god informasjon

Still spørsmål! Det er viktig at du forstår begrunnelsen for de råd som legen gir. Ved å engasjere deg i sykdommen og behandlingen sikrer du deg den beste hjelp.

Vil du vite mer?