Polymyositt

Hva er polymyositt?

Polymyositt er en alvorlig revmatisk sykdom som angriper kroppens muskler. Symptomene utvikler seg gradvis over tre til seks måneder. De første plagene er ofte muskelsvakhet i hofte- og skuldermusklene. Lår og overarmer kan også svekkes, og mange får smerter og ubehag i disse musklene. Etterhvert kan det bli vanskelig å gå trapper, heve armene, reise seg og svelge. Slapphet, feber og dårlig matlyst er vanlig.

Lignende symptomer pluss utslett tyder på at det foreligger dermatomyositt.

Tilstanden er sjelden. Blant 100.000 innbyggere oppstår det omkring ett nytt tilfelle årlig. Omkring dobbelt så mange kvinner som menn rammes. De fleste er i alderen 45-60 år.

Årsak

Polymyositt skyldes en feilreaksjon i kroppens immunsystem slik at det går til angrep på kroppens eget vev (autoimmun reaksjon), særlig muskler og blodkar. Vi vet ikke sikkert hvorfor immunsystemet reagerer slik. Enkelte forskere tror at det dreier seg om ukjente bakterier eller virus. Noen tror at reaksjonen settes igang av bestemte legemidler. Hos enkelte pasienter har tilstanden sammenheng med kreftsykdom.

Diagnostikk

Ved mistanke om diagnosen gjør legen en undersøkelse av muskelfunksjonen. Karakteristisk foreligger det muskelsmerter og svekket proksimal muskulatur (den mest sentrale delen av muskulaturen). Hud, ledd, lunger, hjerte og magetarmkanalen undersøkes samtidig siden en rekke organer kan være rammet av sykdommen. Unormale blodprøver som høy blodsenkning og forhøyede muskelenzymer i blodet kan gjøre diagnosen mer sannsynlig. En rekke prøver på autoantistoffer, som ofte er forhøyede, tas for å styrke diagnosen. Ved sykehuset blir de elektriske signalene i musklene undersøkt (EMG), og som regel blir det tatt en vevsprøve av muskulatur til mikroskopisk undersøkelse.

Behandling

Ulike medikamenter kan være aktuelle. Glukokortikoider (kortison) og noen typer cellegift er mye brukt. De senere årene har en rekke nye medikamenter vist seg å være effektive ved polymyositt. Det gjelder såkalte TNF-hemmere (infliximab, etanercept), monoklonale antistoffer (rituksimab) og kalsineurinhemmer (takrolimus). Det kan være nødvendig med livslang behandling.

Du kan også bidra til behandlingen selv ved å drive fysisk aktivitet. Både tøyningsøvelser, utholdenhetstrening og styrketrening er nyttig. Fysioterapeuter kan ofte bidra med gode øvelsesprogram. Det kan også hjelpe med et sunt kosthold og jevnlig trening.

Personer som har svelgevansker, bør ikke spise de siste timene før sengetid.

Prognose

Uten behandling blir sykdommen gradvis verre og verre og med høy dødelighet. Moderne behandling gjør imidlertid at de fleste blir bedre, og noen blir helt friske. Enkelte vil ha vedvarende plager gjennom flere år.