Amyloidose

Hva er amyloidose?

Amyloidose er en gruppe sjeldne sykdommer som skyldes avleiring av feilfoldet protein, såkalte amyloidfibriller, i kroppens organer. Disse avleiringene forstyrrer vevsstruktur og organfunksjon. Det kan være mange ulike årsaker til dannelse av amyloid, og det finnes en rekke ulike typer amyloidose. 

Det er beskrevet mer enn 40 ulike typer amyloidose. Typen amyloidose bestemmes ut fra analyse av vevsprøve hvor man kan identifisere proteinet som inngår i amyloidet hos den enkelte pasient. 

Det er funnet at forekomsten av amyloidose er ca. 1 nytt tilfeller per 100 000 innbyggere per år. Det oppdages flest nye tilfeller blant personer i 60- til 80-årsalderen.

Årsaker

Amyloidosene klassifiseres primært etter hvilket protein som avleires. I tillegg skilles det mellom systemisk sykdom (flere organer) og lokalisert sykdom (kun ett organ), samt om tilstanden er ervervet eller arvelig.

De hyppigst forekommende formene for amyloidose er ATTR-amyloidose, AL-amyloidose og AA-amyloidose.

Ved ATTR-amyloidose er fibrilleproteinet transtyretin.  ATTR-amyloidose er alltid systemisk, og har en ervervet form («wildtype» ATTR) og en svært sjelden arvelig form (variant ATTR). 

Ved AL-amyloidose er fibrilleproteinet lette immunglobulinkjeder fra plasmaceller i beinmargen.  AL-amyloidose kan forekomme både som systemisk form og lokalisert form. Denne typen amyloidose ses ofte sammen med myelomatose.

Ved AA-amyloidose er det akuttfase-proteinet serum amyloid A (SAA) som danner fibrillene. Dette proteinet kan det bli produsert for mye av hos pasienter med sykdommer som medfører kronisk betennelse i kroppen. AA-amyloidose kan derfor ses hos pasienter med enkelte kroniske revmatiske sykdommer, for eksempel leddgikt, eller betennelser i tarmen som f. eks. Crohns sykdom. Kroniske infeksjoner og enkelte krefttilstander kan også medføre AA-amyloidose. AA-amyloidose er alltid systemisk.

I tillegg finnes det ca. 40 andre typer, hvorav noen er arvelige. 

Symptomer

Amyloidose kan angripe mange av kroppens organer, og derfor vil symptomene ofte kunne være svært forskjellige fra person til person. De områdene som rammes hyppigst er nyrer, hjerte, lever og perifere nerver.  I tillegg kan tarm, lunger, lymfeknuter, hormonsystemet, hud og muskulatur rammes. 

Amyloidavleiringer i nyrene, kan på sikt gi redusert nyrefunksjon og nyresvikt. Man kan da få protein (eggehvite) i urinen, vannansamlinger i kroppen og forhøyet blodtrykk. Amyloidose i hjertet kan gi sviktende hjertefunksjon, og man kan ha symptomer fra lunger, lever, tarmer, nerver og hud. 

Diagnostikk

Ved mistanke om amyloidose er det nødvendig med grundig utredning i sykehus. En bekreftelse av diagnosen avhenger av at det blir tatt en vevsprøve som påviser amyloid, og at spesialundersøkelser identifiserer typen amyloid. Ved ATTR-hjerteamyloidose kan en nukleærmedisinsk undersøkelse (amyloidosescintigrafi) i visse tilfeller erstatte biopsi.

Samtidig tas blod-, urin- og bildeundersøkelser for å avgjøre utbredelsen av sykdommen. Dette er nødvendig for å bestemme hva som er riktig behandling i det enkelte tilfellet. 

Diagnosen blir ofte stilt sent i forløpet. Både uspesifikke symptomer og det at diagnosen krever at man tar en organbiopsi (eller eventuelt amyloidosescintigrafi for ATTR-hjerteamyloidose) antas å bidra til diagnostisk forsinkelse.

Behandling

Det finnes ingen enkelt medisin som kan helbrede amyloidose.

Hos personer med revmatiske sykdommer, langvarige infeksjoner eller kreft kan amyloidosen noen ganger gå tilbake når man behandler den underliggende tilstanden. Blant de medisinene som brukes mest til å behandle amyloidose, er derfor midler mot revmatiske sykdommer og cellegiftkurer.

I tillegg finnes det behandlingsmuligheter for å lindre mange av symptomene som følger med tilstanden.

Ulike typer cellegift, eventuelt kombinert med autolog benmargstransplantasjon er aktuelt når det er sykdommer i beinmargen som er den underliggende årsaken.

Ved ATTR-amyloidose med kardiomyopati kan et medikament med virkestoffet tafamidis være aktuelt under bestemte forutsetninger. Medikamentet kan bremse tilgangen av det amyloiddannende proteinet.

Prognose

Det finnes som nevnt ulike årsaker til amyloidose, og ulike grader av sykdommen. Amyloidavleiringer kan være beskjedne og medføre ubetydelige funksjonsforstyrrelser. I andre tilfeller kan avleiringen i indre organer føre til svekkelse og ødeleggelse av organere, f. eks. eksempel hjerte eller nyrer. 

Prognosen avhenger av hvor godt den underliggende sykdommen kan behandles, og av hvor stor skade amyloidavleiringene har påført de enkelte organene. 

Ved AL-amyloidose har moderne immunterapiregimer og høydosebehandling med autolog stamcelletransplantasjon (HMAS) gitt gode resultater med betydelig økt median overlevelse