Angst: Diagnosen

Hvis du ønsker profesjonell hjelp kan du ta kontakt med psykisk helsehjelp i kommunen der du bor, med din fastlege, med privatpraktiserende psykolog eller psykiater. Det viktigste for behandleren er at pasienten forteller om hvilke plager han eller hun har, slik at behandleren får kjennskap til sykehistorien. Bestemte hendelser i sykehistorien vil for behandleren være nok til å stille diagnosen.

Det er viktig å kartlegge om angsten er vedvarende, med generell engstelse, bekymringstendens, anspenthet og muskelspenninger, noe som kan tyde på generalisert angst. Forekomst av angstanfall med høy intensitet og kort varighet (noen få minutter) tyder på panikkangst. Angst forbundet med tanken på en person, et sted, eller ved synet av et sted, en gjenstand eller et dyr, tyder på fobisk angst.

Hyperventilasjonsanfall, det vil si at man puster for kraftig og for mye på grunn av at man føler man ikke får nok luft, kan forekomme ved alle typer angst, men er vanligst ved fobisk angst og panikkangst.

Mange har kroppslige symptomer som hjertebank, svetting, skjelvinger, munntørrhet, kvalme, smerter og muskelstramminger. Måling av blodtrykk, lytting på hjerte og lunger og undersøkelse av buk og muskulatur, eventuelt av nervesystemet kan være nødvendig i utredningen.

Gjentatte kroppsundersøkelser er vanligvis unødvendig når de samme symptomene oppstår ved liknende senere episoder, og tidligere kroppsundersøkelse var normal. Ved hypokondri og helseangst kan gjentatte undersøkeler fungere som en bekreftelse på at det er en fortsatt god grunn til angst - man må sjekke en gang til for sikkerhets skyld.