Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Selvmord og selvmordsforsøk, veiviser

Selvmord og selvmordsforsøk blant barn og ungdom

Selvmordsforsøk hos barn og ungdom

Selvmord og selvmordsforsøk blant barn og ungdom, til foreldrene

Selvmordsforsøk hos barn og ungdom, til foreldre

Krisehjelp, psykisk

Sorgreaksjon

Hjelp gjennom sorg

Vil du vite mer

Etterlatte ved selvmord

Selvmord

NHI.no

Øivind Ekeberg er overlege i psykiatri ved Akuttmedisinsk avdeling ved Ullevål universitetssykehus, og professor i medisinske atferdsfag ved Universitetet i Oslo. Ekeberg har blant annet ledet utredningen som la det faglige grunnlaget for Stortingets Handlingsplan mot selvmord.

Han understreker at opplevelsene som etterlatte ved selvmord har, først og fremst er mangfoldige og veldig varierte.

- Men hvis du ser bort i fra det, er det gjennomgående en vanskeligere sorgprosess enn den du har ved andre dødsfall. Det er også en viss sammenheng mellom alderen på den som har begått selvmord, og den reaksjonen de etterlatte har. Stort sett er det lettere å forsone seg med at et eldre menneske har begått selvmord, enn at et yngre gjør det, slik det også er ved andre dødsfall, sier Ekeberg.

Sorgprosessen er som regel også enklere dersom man har vært forberedt på at vedkommende snart kom til å dø, og når dødsårsaken er naturlig.

- Selvmord er et veldig tydelig tegn på at den døde har hatt det vanskelig, og at smerten ble for stor til å leve med. For de fleste er det en stor påkjenning å være vitner til alvorlige skader ved ulykker, eller være tett innpå dramatiske, vonde opplevelser, sier Ekeberg.

For dem som har sett at et menneske nær dem har gått igjennom en dyp krise, og deretter begått selvmord, gir dette ofte en forsterket skyldfølelse.

- Det kan stimulere en tankeprosess der du regisserer det som har skjedd. "Hvordan kunne jeg hindret dette?" "Hadde jeg bare..." og så videre. Det er ganske lett og vanlig å tenke seg en annen regi, noe som kan gi en følelse av at man kunne forhindret det, og dermed opplever skyld, sier Ekeberg.

Hva slags forhold den etterlatte har til den døde, spiller også inn. Dessuten spiller graden av positive og negative opplevelser med vedkommende inn. Hvis det er uløste konflikter mellom den etterlatte og den døde, blir sorgprosessen ofte vanskeligere.

Forsterket skyldfølelse

Men det er ikke nødvendigvis bare familie og venner som kan få skyldfølelse og problemer med å akseptere tapet.

- De fleste som begår selvmord, har hatt en psykiatrisk diagnose. For eksempel depresjon, misbruk eller en personlighetsforstyrrelse - lidelser som blir fulgt opp i et psykiatrisk behandlingsprogram. Dermed befinner det seg mange i et psykiatrisk behandlingsprogram med høyere risiko for å begå selvmord. Uansett hvor flott behandlingstilbudet er, og uansett hvor god terapeut du er, så må du regne med at noen tar livet sitt. Reaksjonen utenfra er da ofte at det er gjort en faglig feil som er årsaken til selvmordet. Det er akkurat like realistisk som å tro at dersom du bare er en god nok kreftlege, så vil ingen på avdelingen din dø av kreft. Det er nok mye lettere å takle et dødsfall på avdelingen som kreftlege, enn å være en fagperson på psykiatrisk avdeling ved et selvmord, sier Ekeberg.

Dermed er det ikke nødvendigvis bare de etterlatte som kan oppleve skyldfølelse og "hvis bare"-tankene. Behandlerne sliter ofte med det samme.

- Derfor er det viktig å vite at det ikke alltid går å berge folk fra selvmord. For begge parter er det også nødvendig å gå igjennom hendelsene i forkant på en realistisk måte. Se på det som kan frita dem for skyldfølelsen. Ofte får ikke pårørende hjelp til dette, og det blokkerer på en måte sorgprosessen, sier Ekeberg.

Kan ikke alltid berge folk

I en lederartikkel Ekeberg nylig har skrevet i Tidsskrift for Den norske lægeforening

, skriver han at hendelser som oppleves som katastrofale for den enkelte eller for en familie, slik som selvmord, kan være vel så vanskelige å bearbeide som større katastrofer og ulykker med mange døde og skadde. Blant annet som følge av mindre støtte, oppmerksomhet og fellesskap. I blant kan etterlatte oppleve at de blir isolert og sett ned på.

- Ofte vil etterlatte ved selvmord oppleve en helt annen reaksjon enn etterlatte ved en trafikkulykke for eksempel. Etter en trafikkulykke samles ofte venner og nære i lokalsamfunnet seg og slår ring rundt de etterlatte. Ved selvmord opplever mange etterlatte mye mer utstøtning. Når de møter venner og naboer, så trekker de seg kanskje unna. Det kan være fordi de ikke vet hva de skal si, eller at de ikke tør snakke. Eller det kan være tabuer der det blir sagt at "de der borte er det noe galt med", sier Ekeberg.

Etterlatte kan bli utstøtt

En annen opplevelse som kan gjøre sorgprosessen vanskeligere, er det å sitte igjen med sinne og aggresjon mot den som har begått selvmord.

- Det er tabubelagt å være sint på en som har begått selvmord. Men det å begå selvmord er jo en veldig aggressiv handling, det er drap hvor aggresjonen er rettet mot personen selv, sier Ekeberg.

Tabubelagt

Det skal være et kriseteam i hver kommune, og det skal også være mulig å få hjelp gjennom prestetjenesten for de etterlatte. Noen kommuner har sorggrupper. Likevel opplever mange at de ikke får noe tilbud om oppfølging.

- Det er sjelden at alle behøver eller ønsker hjelp og oppfølging, men noen anbefaler at du får sjansen til å møte fagfolk, slik at de kan bedømme om du trenger videre henvisning og oppfølging. Alle etterlatte trenger informasjon, men ikke alle trenger profesjonell hjelp. For behandlerne er det viktig å skille mellom dette. Dersom en etterlatt i tillegg til sorgen har kroniske alkoholproblemer, vil en kriseintervensjon fokusere på å bearbeide tapsopplevelsen. Det er ikke tidspunktet for å ta for seg vedkommendes langvarige alkoholproblemer, sier Ekeberg.

Behov for oppfølging

Mange er usikre på om de vil se avdøde etter selvmordet. Ved naturlige dødsfall er det vanlig at etterlatte som ønsker å se avdøde, får anledning til det. For noen kan dette gi en klar erkjennelse av at vedkommende faktisk er død, og det kan gjøre det lettere å gå videre i sorgprosessen.

- I mange tilfeller gjelder det samme etter selvmord, med noen unntak. Et eksempel kan være dersom avdøde er veldig skadet eller lemlestet. Da er det ikke sikkert det er så bra å se den døde, sier Ekeberg. Selv om etterlatte oppmuntres til å se den døde, må de ikke presses til noe som ikke er naturlig for dem.

Å se den døde kan hjelpe på prosessen

Man regner med at 15-20 ganger så mange som de som begår selvmord, forsøker å begå selvmord uten å lykkes. Hvordan pårørende opplever det å leve med en trussel om selvmord, vil også variere.

- Det er en ganske vanskelig situasjon. Du kan oppleve at den som kommer med trusselen, har det forferdelig vondt, det er kanskje en som balanserer på grensen mellom liv og død. Du når ikke frem med dine forsøk på å hjelpe. Vedkommende synes kanskje at du hjelper mer enn nok, men det tar bare ikke bort smerten. For de med veldig tung og alvorlig depresjon er ikke selvmordstruslene ment for å skremme, de klarer bare ikke å holde det for seg selv. Så har du de som ikke er så alvorlig deprimerte, men som bruker det som en trussel. De gjør kanskje også selvmordslignende handlinger som ikke er så alvorlig ment. Dette vil i høyere grad vekke sinne og fortvilelse enn de som jeg nevnte i det første eksempelet. Det kan til og med hende at noen pårørende tenker "men så få det overstått da - så slipper vi denne seigpiningen". Det hender at personer fra denne gruppen begår selvmord. Da sitter de etterlatte ofte igjen med en enda tyngre skyldfølelse, sier Ekeberg.

Vanskelig å leve med trussel om selvmord

Han påpeker at det oppleves lettere for de etterlatte dersom den avdøde var en del av et behandlingsopplegg og hadde fått rimelig oppfølging.

- Hvis ikke blir de pårørende gjerne sittende igjen med både en formell og en uformell ansvarsfølelse og skyldfølelse. De føler at den det gjaldt, skulle hatt mer hjelp. De opplever det som om de blir stående alene. Da hjelper det ikke at en behandler forteller deg at det ikke var ditt ansvar, men den avdødes eget valg, sier Ekeberg.

I lederartikkelen Ekeberg nylig skrev påpeker han at norsk helsetjeneste har et stort ansvar i det å ta vare på de etterlatte ved selvmord.

- Selv om vi har kommet et stykke på vei, så er det fortsatt en vei å gå for å sikre at alle som har et behov for oppfølging etter selvmord, får dette. At problemer og eventuelle behov blir kartlagt og behandlet, slik at den etterlatte kan komme tilbake til en situasjon som er rimelig lik den de var i før selvmordet. Dette krever en grad av kursing blant helsepersonell, slik at de føler seg kompetente. For teknisk sett er sorgarbeid ved selvmord vanskeligere enn sorgarbeid etter død av annen årsak, sier Ekeberg.

Etterlatte ved selvmord: Forsterket skyldfølelse

Vil du vite mer