Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Barrierer og motivasjon til fysisk aktivitet

Fysisk aktivitet og helse

NHI.no

Shields N, Synnot AJ, Barr M. Perceived barriers and facilitators to physical activity for children with disability: a systematic review. BJSM 2011; 10.1136/bjsports-2011-090236: . 

Dette har forfatterne av en oversiktsartikkel som ble forhåndspublisert på nett i British Journal of Sports Medicine i september 2011, sett nærmere på. 14 studier ble inkludert i gjennomgangen.

Fysisk aktivitet er avgjørende for et barns helse, fysiske form og velvære. Regelmessig fysisk aktivitet gir bedre kroppssammensetning, bedre beinbygning, og bidrar til å forebygge eller utsette kroniske sykdommer. Det kan også være gunstig for den mentale helsen, blant annet for selvtillit og selvfølelse. I tillegg fremmer det sosial kontakt og vennskap. Å delta i fysisk aktivitet er særlig viktig for barn med funksjonshemning. Det kan ha en positiv innvirkning på utvikling, livskvalitet og fremtidig helse og liv.

Likevel er barn med funksjonshemning ofte lite fysisk aktive. En oversiktsartikkel antyder at barn med psykisk funksjonshemning er mindre aktive enn deres jevnaldrende med normal intellektuell utvikling. Lignende funn er også gjort blant barn med fysisk funksjonshemning.

Unge med fysisk funksjonshemning har mindre variasjon i fritidsaktivitetene sine, og de bruker mer tid på stillesittende aktiviteter enn jevnaldrende uten funksjonshemning.

Er ofte lite fysisk aktive

For å få flere barn med funksjonshemning til å bli mer aktive, er det viktig å forstå hvilke faktorer som kan gjøre det mulig for dem å delta - eller forhindrer dem i å gjøre det.

Personlige årsaker til at barna ikke ønsket å delta i ulike aktiviteter var; mangel på ferdigheter (både fysiske og sosiale), at barnet foretrakk andre aktiviteter enn fysisk aktivitet, frykt, og mangel på kunnskap. I tillegg mislikte de å bli stigmatisert på grunn av sin funksjonshemning, eller å få uønsket oppmerksomhet.

Sosiale barrierer besto av; foreldrenes handlinger eller bekymringer, at de ikke hadde venner å delta sammen med, at de fikk lite støtte fra jevnaldrende, og at omgivelsene hadde en negativ holdning til funksjonshemning.

Forfatterne viser også til en studie der 21 prosent av foreldre til barn med ryggmargsbrokk oppga at de mente fysisk aktivitet var viktigere for barn uten funksjonshemning. Mødre til barn i skolealder med Down syndrom, rapporterte at barnets interesse for fysisk aktivitet sank i takt med at gapet mellom deres og de jevnaldrende barnas motoriske ferdigheter økte.

Stigmatisering og uønsket oppmerksomhet

Noen barn med funksjonshemning valgte å ikke delta i aktivitet fordi de mente at deres jevnaldrende så på dem som hjelpeløse, eller at foreldrene deres var uvennlige og hadde feiloppfatninger om deres evner.

Omgivelsene i seg selv kan også hindre barna i å delta: Her var utfordringene utilstrekkelige, utilgjengelige eller upassende anlegg eller lokaler, og mangel på transport. Nesten 80 prosent av foreldre til barn med funksjonshemning rapporterte at mangler på anleggene var en stor barriere.

Mangel på passende fysiske aktiviteter, mangel på tilpassede program, manglende kapasitet hos personalet, negative holdninger blant personalet/trenerne knyttet til å jobbe med barn med funksjonshemning, og negative holdninger til kostnadene dette kunne medføre, kunne også hindre barna i å delta i fysisk aktivitet.

Blant faktorer som forfatterne fant kunne bidra til at barna ble mer aktive var; Barnas eget ønske om å være i god form, være aktive, og ønsket om å trene for å bli bedre i en aktivitet. For barna selv var det å være i god fysisk form og ha det gøy, de viktigste grunnene til å drive med fysisk aktivitet.

Tilgjengelighet og egnede lokaler

Sosiale faktorer betyr også mye. Særlig motiverende var det om jevnaldrende og familie var involvert og støttet dem. Å ha et sosialt element som en del av aktiviteten var spesielt motiverende blant barn med Down syndrom.

Barn som hadde felles interesser med venner og familie, hadde også høyere sannsynlighet for å ta del i fysisk aktivitet. Tilgjengelighet og nærhet til anlegg og lokaler, var også av betydning.

Barn med funksjonshemning liker å delta i aktiviteter sammen med jevnaldrende eller søsken. Dette er muligens relatert til den sosiale isolasjonen mange barn med funksjonshemning føler, skriver forfatterne. Trenere, lærere, foreldre og de som utformer programmene, bør derfor ha som mål å fremme og oppfordre til sosiale element i aktiviteten.