Klatring: vanlige skader

Klatring omfatter ulike grener, deriblant tradisjonell fjellklatring der man sikres med seler, tau og bruker kroker man selv fester i fjellveggen; klatring der krokene allerede er festet i fjellveggen; og buldring der man ikke bruker tau og den type sikring, men heller ikke klatrer veldig høyt og har matter og spottere (hjelpere) på bakken.

Klatring utendørs uten sikring praktiseres av en svært liten andel, og regnes som den farligste typen klatring.

Lav risiko

Den totale risikoen ved klatring er relativt lav om man har riktig trening og bruker anbefalt utstyr. Ifølge studier som har sett på risikoen, oppgis omtrent 4,2 skader per 1000 timer klatring. Til sammenligning har for eksempel amerikansk fotball 15,7 skader per 1000 timer man spiller og trener aktivt.

Utendørs klatring er mer risikabelt enn innendørs klatring. Ved alle typer klatring kan det oppstå akutte skader på grunn av fall. Sportsklatring og tradisjonell klatring innebærer også risiko for kollisjoner med fjellveggen. Man kan også oppleve å bli truffet av steiner (steinsprang).

Fingrene er særlig utsatt

Akutte eller kroniske skader rammer først og fremst fingre - særlig langfinger og ringfinger, håndledd, skulder eller albue. Hele 60 til 70 prosent av skader i klatring oppstår i disse kroppsdelene. Men skader i beina er heller ikke uvanlig, særlig ved fall. Omtrent 20 til 30 prosent av skader rammer beina. Ankelen er spesielt utsatt. Kneskader kan også oppstå i forbindelse med anstrengende/vanskelige klatrebevegelser.

Andre skader, inkludert hodeskader, utgjør mindre enn ti prosent av skadene.

Risikofaktorer

En systematisk gjennomgang av studier som har sett på risikofaktorer for skader i klatring, fant at disse inkluderte: ledklatring, økt alder, flere år med klatreerfaring, høyere ferdighetsnivå og høyere intensitet i klatringen.

Skader i fingre/hender kan for eksempel oppstå dersom klatreren mister fotfestet og brått må holde mye av kroppsvekten kun med fingrene. De repeterende belastningene som særlig rammer fingre, hender og skuldre, kan og føre til belastningsskader.

Vanlige skader i fingrene:

Vanlige skader i skulderen:

Skade på rotatorkappen er en type skulderskade som klatrere kan rammes av. Rotatorkappen utgjøres av fire muskler. Senen til disse musklene kan få rifter eller rives av. De fleste tilfeller kan behandles uten operasjon. Men hos unge, aktive, personer som har akutt overrivning og stor svikt i skulderfunksjonen, kan operasjon være aktuelt.

Albueskader:

Tennisalbue rammer ofte klatrere. Skaden skyldes irritasjon av leddene på utsiden av albuen, som er forårsaket av repeterende bevegelser. Det vanligste symptomer er smerte på utsiden av albuen og over beinet, ofte med utstråling nedover underarmen mot håndleddet. Skaden kan føre til at det blir vanskelig å klatre, holde en kopp, og arbeide med hånden.

Skader i håndleddet:

Den håndleddsskaden som oftest rammer klatrere, er skade på det triangular fibro cartilage complex (TFCC). TFCC er et samlebegrep for leddbånd og menisker som stabiliserer håndleddet i rotasjonen, og er viktig for demping og stabilisering av håndleddet. Denne funksjon er viktig for grep og rotering.

Ved en TFCC-skade er en eller flere av strukturene skadet. På grunn av dårlig blodforsyning leges ofte slike skader dårlig.

Symptomer på håndleddsskade inkluderer smerte, svakhetsfølelse, begrenset bevegelighet, og en følelse av at håndleddet er ustabilt. 

Hodeskader

I studier som har sett spesielt på hodeskader, kommer det frem at slik skader utgjør 0 til 36 prosent (ulike tall i ulike studier) av rapporterte klatreskader. Den vanligste årsaken til hodeskader var fall ved utendørs klatring og fallende objekter (for eksempel steiner). Forfatterne av en oversiktsartikkel om temaet fra 2022, påpeker at det mangler gode kilder som kan si noe om undersøkelser av hodeskader, skademekanismer og sikkerhetspraksis knyttet til klatring.