Studie om trening: Oppsiktsvekkende effekt for tarmkreftpasienter

En ny, internasjonal studie om trening og tarmkreft har fått stor oppmerksomhet de siste ukene. Den viser at kreftpasienter som får hjelp til å være fysisk aktive, har betydelig bedre overlevelse enn de som ikke gjør det.

Forskningen er publisert i New England Journal of Medicine, og er en randomisert studie. Målet var å se hvordan et strukturert treningsprogram etter kjemoterapi påvirker pasienter med tykktarmskreft.

– Det er et kjempearbeid som ligger bak den studien, og den er verdt å merke seg, sier Tormod Skogstad Nilsen.

Han er førsteamanuensis ved Institutt for fysisk prestasjonsevne ved Norges idrettshøgskole og Fakultet for helse- og idrettsvitenskap ved Universitetet i Agder, og har forsket på trening av kreftrammede i en årrekke. Han er ikke involvert i denne aktuelle studien, men har fulgt arbeidet som er gjort.

Den nye studien viser at systematisk treningsoppfølging over tre år kan ha en like stor effekt på overlevelse blant kreftpasienter som enkelte legemidler. Dette er første gang en så stor og grundig intervensjonsstudie bekrefter det forskere har hatt mistanke om lenge: Trening kan være livsforlengende etter kreft.

Lang oppfølgingstid

Randomiserte kontrollerte studier er den beste metoden for å finne ut om en bestemt type behandling virker, og den blir i forskningsverdenen omtalt som gullstandard.

I denne studien ble 900 tarmkreftpasienter tilfeldig trukket til en av to grupper. Den ene gruppa skulle trene og få veiledning med personlig treneroppfølging av en instruktør. Den andre gruppa fikk kun informasjon om trening og livsstil.

Alle deltagerne hadde gjennomgått behandling for tarmkreft.

De av deltagerne som ble trukket ut til å trene, møtte treneren sin først annenhver uke, deretter en gang i måneden. Trenerne hjalp deltakerne med å finne måter å øke sin fysiske aktivitet på.

Etter åtte år ble ikke bare personene i det strukturerte treningsprogrammet mer aktive enn de i kontrollgruppen, men hadde også 28 prosent færre krefttilfeller og 37 prosent færre dødsfall uansett årsak.

Tidligere har observasjonsstudier vist lignende resultater, men slike studier kan ikke påvise en årsakssammenheng. Problemet har vært å vite om det er aktiviteten som gir helseeffekt – eller om de som er friske nok til å være aktive, også er de som har bedre prognose uansett.

– Det har man ikke kunnet si sikkert før. Men denne studien, som er randomisert og kontrollert, fjerner mye av den usikkerheten. Den viser at treningsoppfølging faktisk gir bedre overlevelse, sier Skogstad Nilsen.

Fysisk aktivitet ekstra viktig etter kreft

Å komme i gang med trening etter kreftbehandling kan være krevende, sier Skogstad Nilsen, og forklarer:

Behandlingen kan gå ut over hjertefunksjonen, muskelfunksjonen og flere sentrale organer i kroppen. Vi vet også at terskelen for å være fysisk aktiv blir høyere etter en kreftbehandling, for man er ofte i langt dårligere form enn det man har vært før.

- Og blir man mer inaktiv etter behandling, kan det gi økt risiko for livsstilssykdommer, sier han, men understreker at dette ikke er pasientens skyld. Han mener denne aktuelle studien bør øke presset på å finne måter å legge til rette for fysisk aktivitet blant personer som er behandlet for kreft.

For siden risikoen for andre sykdommer er høyere, så vil gevinsten av å være i aktivitet sannsynligvis være særlig stor for denne gruppen.

– Det er fascinerende at selv en moderat innsats, som å bli fulgt opp annenhver måned, har hatt så stor effekt, sier Skogstad Nilsen.
– Det viser at det ikke nødvendigvis er så mye som skal til, sier han, og påpeker at det er viktig at folk får hjelp til å komme i gang.

Lavterskeltilbud kan redde liv

Selv om forskerne ikke vet nøyaktig hvorfor trening gir så god effekt, er ikke Skogstad Nilsen i tvil om at løsningen ligger i å gjøre det enklere for folk å være aktive – på sine egne premisser.

- Den beste treningen er den som faktisk blir gjort. For noen handler det om å gå en tur i frisk luft.

Det viktigste er at man gjør noe – og at det er mulig å opprettholde det over tid.

Studien viser at fysisk aktivitet bør være en aktiv del av behandling og oppfølging etter kreftbehandling.

– Hvis dette hadde vært et legemiddel, ville det blitt godkjent basert på disse resultatene. Det sier litt om hvor stor effekt det faktisk har, sier Skogstad Nilsen.

Selv om studien er gjort på pasienter med tarmkreft, mener Skogstad Nilsen at funnene sannsynligvis gjelder for andre typer kreft også. Han mener de grunnleggende prinsippene er overførbare, selv om tarmkreft har vært en av de kreftformene der man har visst lenge at trening spiller inn.

Og kanskje kan akkurat tarmkreft skille seg noe ut når det gjelder treningseffekt. En hypotese er at tarmen jobber bedre med økt fysisk aktivitet. Samtidig vet man at trening påvirker hele kroppen – hormoner, immunforsvar, sirkulasjon og tarmfunksjon. Og ikke minst psyken.

Det er mye verdi i å føle at man gjør noe selv.