Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Slanking fører ofte til vektøkning

NHI.no

Overvekt er blitt en epidemi i vår del av verden. Markante endringer i livsstil spiller en viktig rolle for denne utviklingen. Vi spiser mer og vi spiser mer usunn mat enn før, men fremfor alt er vi mye mindre fysisk aktive. Nesten alle overvektige ønsker å veie mindre. Samtidig viser forskning at overvektige som prøver å slanke seg, kun klarer å slanke vekk fem til ti prosent av kroppsvekten i løpet av 6-12 måneder. Videre oppfølging av disse personene viser at de færreste klarer å vedlikeholde den nye lavere vekten, over tid går vekten gjerne opp igjen.

Hvorfor er det så vanskelig å bli kvitt fettet, når vi så gjerne vil det og når vi dessuten vet at det utgjør en alvorlig helserisiko? Og hvorfor er det like vanskelig for en mann på 150 kg (med 70 kg overflødig fett) å tape 10 prosent av sin kroppsvekt som for en mann på 90 kg (med kun 10 kg overflødig fett)?

Vekttap kan oppnås med livsstilsendringer som lavkaloridiett og økt fysisk aktivitet, med eller uten tilskudd av vektreduserende medisiner. Kun vekttap som kan opprettholdes i ett år eller lengre, synes å gi positive helseeffekter.

Studier viser at det maksimale vekttapet oppnås etter cirka seks måneders slanking. Fra seks måneder til cirka 12 måneder kan vekten holde seg noenlunde stabil. Hvis slankeopplegget fortsetter videre, ses en langsom vektøkning. Hvis slankingen avsluttes, inntrer det vanligvis en hurtig vektøkning. De fleste vil etter hvert veie det samme eller mer enn utgangsvekten.

Dette typiske vekttapsforløpet opptrer stort sett uavhengig av hvordan vekttapet har kommet i stand, altså hvordan du har slanket deg. Vanligvis oppnås et vekttap på fem til åtte prosent etter ett års slanking. Vektdempende legemidler kan øke dette vekttapet med to til fire kg.

Hva oppnås ved intensive slankekurer?

Hjernen spiller en sentral rolle i kroppens energibalanse. Hypotalamus er den delen av hjernen som styrer kroppens energiomsetning. Hypotalamus regulerer både måltid-til-måltids variasjon og dag-til-dag variasjon i energiinntak, samt den mer langsiktige energibalansen og dermed kroppsvekten. Denne kontrollen utøver hypotalamus gjennom å samordne:

Hormonelle og nervøse signaler fra magetarmsystemet som aktiveres før, under og etter matinntak

Hormonsignaler som avspeiler fettlagrenes størrelse

Nerveforbindelser fra forhjernen - som kontrollerer blant annet lyst og smak - og hjernestammen - som holder kontakten med fordøyelseskanalen

For få år siden oppdaget forskerne hormonet leptin. Leptin utskilles fra fettceller i kroppen og sirkulerer i blodbanen i mengder som gjenspeiler fettcellens innhold av triglycerid (fettsyrer). Nerveceller i hypotalamus reagerer på leptinet i blodet. Under faste skjer det et raskt fall i blodets leptinnivå, hvilket hypotalamus registrerer og reagerer med hormonelle, nervøse og atferdsmessige endringer som stimulerer til økt næringsopptak gjennom sterkere matlyst, nedsatt forbrenning og mer effektivt (mindre energikrevende) muskelarbeide. Etter matinntak, der leptinnivået stiger, skifter aktiviteten til fordel for nedbrytende aktiviteter, det vil si aktiviteter som fører til økt energiforbruk.

Under visse omstendigheter kan energilagrenes størrelse opp- eller nedjusteres. F.eks. oppjusteres vekten hos kvinnen under graviditeten. Mye tyder på at det er lettere å oppjustere energilagrene/vekten enn å senke dem/den. Kroppen og hjernen tilpasser seg raskt en økt kroppsvekt. De høye leptinverdiene som skulle ført til aktiviteter som motvirket vektøkningen, gir ikke denne reaksjonen. Forskerne sammenligner dette med det som skjer hos overvektige i forhold til hormonet insulin. Insulinet virker dårligere og det oppstår diabetes type 2 - mekanismen betegnes insulinresistens. Tilsvarende ser det ut som vi kan ha leptinresistens. Leptinet virker ikke lenger forebyggende mot overvekt.

Når kroppen og hjernen har innstilt seg på et høyere vektnivå, vil hjernen uansett fettvevets masse oppfatte et vekttap som en trussel mot energireservene og igangsette oppbyggende (anabole) prosesser som stimulerer matlysten og nedsetter stoffskiftet. Dessuten nedsettes energiforbruket under mosjon og fysisk aktivitet fordi musklene finner mer effektive måter å jobbe på. Dette er tilpasningsmekanismer som holder seg lenge.

Appetittregulering

En mer omdiskutert årsaksforklaring er betydningen av fettcellenes størrelse og antall. Mennesket har evnen til å danne nye fettceller i fettvevet gjennom hele livet. Det er vist at fettcellene kun kan oppnå en bestemt størrelse. Ved energioverskudd som følge av for høyt næringsinntak, dannes det derfor nye fettceller. Ved svær overvekt vil det alltid være et økt antall fettceller i kroppen.

Ved et vekttap på fem til ti prosent reduseres fettmassen ved at triglyceridinnholdet i cellene går ned, men det er ikke noe som tyder på at antallet fettceller reduseres. Fettcellene vil "forsvare" et visst nivå av triglycerid i cellen på samme måte som hjernen vil forsvare en viss kroppsstørrelse. Hvis man får anlagt mange fettceller, vil vekttapets størrelse og vedlikehold av vekttapet vanskeliggjøres.

Fettcellenes betydning

Aktiveringen av de beskrevne mekanismene som hemmer vekttap, synes å være uavhengig av hvordan vekttapet oppstod (diett, mosjon, medikament), men utløses av den lavkaloriske tilstanden og av selve vekttapet. I tillegg kommer psykologiske og motiverende faktorer som påvirker evnen til å oppnå og vedlikeholde et vekttap. Sannsynligvis er det de biologiske forklaringene (appetittstimulering, nedsatt forbrenning, muskulær energiøkonomisering) som er de viktigste.

Biologi og psykologi

Vår viten om de ulike mekanismer som motvirker vekttap, understreker at det aller viktigste er å forebygge overvekt. For når det først foreligger overvekt eller fedme, synes dette å være en kronisk tilstand som det er vanskelig å komme ut av.

Alternativt må livsstilsintervensjonen være langt mer intensiv og langvarig, sannsynligvis livslang, for vedvarende å fremme de motiverende impulser (de psykiske faktorene) på bekostning av de biologiske. Intensiv fysisk aktivitet vil også være av betydning for å vedlikeholde vekttapet.

Slanking fører ofte til vektøkning: Fettcellenes betydning