Stivkrampe

Hva er stivkrampe?

Stivkrampe (tetanus) er en infeksjon forårsaket av bakterien Clostridium tetani som finnes i jord, i tarmen til mange dyr og hos enkelte, friske mennesker. Denne bakterien kan produsere en gift som gir et farlig sykdomsbilde. Infeksjonen kjennetegnes med uttalte kramper i musklene, og den kan etter hvert ramme pustemuskulaturen og medføre dødsfall.

I Norge er sykdommen svært sjelden, hovedsakelig på grunn av vaksinasjonsprogrammet som gjennomføres. I perioden 1977-2022 ble det meldt 55 tilfeller av stivkrampe. De fleste tilfellene var hos eldre personer etter skader som innebar kontakt med jord. I EU/EØS området ble det i perioden 2017-2022 rapportert 30-90 tilfeller årlig og de fleste var blant kvinner over 65 år. Høyere forekomst i eldre aldersgrupper kan forklares med lavere vaksinasjonsdekning og fallende immunitet i disse aldersgruppene.

Stivkrampe er et viktig folkehelseproblem i flere land, spesielt i Asia og Afrika. Spesielt utsatt er nyfødte som smittes ved at sår forurenses med bakterien ved kutting av navlestrengen. Verdens helseorganisasjon har beregnet at stivkrampe hos nyfødte forårsaket 25 000 dødsfall i 2018, noe som er en reduksjon på 97 % siden 1988. Reduksjonen skyldes høy vaksinedekning mot stivkrampe globalt.

Årsak

Bakterien kan finnes i jord, i tarmene til enkelte dyr og hos enkelte, friske mennesker. Tetanusbakterien har evnen til å danne sporer. Dette er en svært hardfør utgave av bakterien som kan overleve i mange år i jord og lignende. Sporene kan feste seg til sår og bakterien våkner til liv igjen. Når man smittes (infiseres) med denne bakterien, utvikler bakterien et giftstoff (toksin). Dette giftstoffet angriper nervesystemet hos mennesket og medfører den typiske krampetilstanden.

Smitte

Bakteriene kommer ikke inn i kroppen vår gjennom hel hud. Det må være en skade eller sykdom som medfører at bakterien trenger inn i kroppen. De vanligste inngangsportene er:

• Sår som er forurenset med jord eller dyreekskrementer, er den aller vanligste smittemåten. Hyppigst er dype stikkskader, eller store, urene sår med ødelagt eller død hud. 
• Rusmisbrukere som setter sprøyter direkte i blodårene kan smittes, men svært sjelden. 
• Nyfødte kan smittes ved forurensning eller betennelse i navlesnoren i land med dårlige sanitære forhold (ikke i Norge).

Klassisk skade er dype bitt eller tråkk på skitne spikre, men også brannsår og mindre stikkskader kan introdusere sporene under huden.

Stivkrampe smitter ikke fra person til person. 

Symptomer

De første tegnene viser seg rundt det stedet hvor bakteriene har kommet inn i kroppen. Man kjenner iling og smerter etterfulgt av muskelrykninger og kramper i de omkringliggende musklene. Etter hvert vil krampene spre seg videre til andre muskelgrupper i kroppen, særlig til kjeve og ansiktsmuskulatur. Etter hvert til rygg og mageregionen. Ved fullt utviklet sykdom kan selv små stimuleringer i huden utløse smertefulle kramper. I alvorlige tilfeller blir pustemuskulaturen rammet, og personen kan dø på grunn av dette.

Diagnostikk

Diagnosen stilles ut i fra symptomene og funn som beskrevet. Dyrkningsprøver fra såret har begrenset nytteverdi for å bekrefte eller utelukke stivkrampe. Mistenkes diagnosen, blir man øyeblikkelig lagt inn på sykehus. 

Behandling

Nøye rensing av innfallsporten (såret) er viktig. Intensivbehandling er påkrevd, til og med respiratorbehandling kan bli nødvendig. Vaksine og tetanus immunglobulin (antistoffer) gis så snart som mulig. I tillegg gis antibiotika for å stanse ytterligere formering av bakteriene. Akutt kan man også gi medikamenter som motvirker kramper. 

Forebygging

Det vaksineres mot stivkrampe i barnevaksinasjonsprogrammet i Norge. Vaksinen gis i spedbarnsalder, og den gjentas i 7-8 og 15-16 års alder. 

Det anbefales bruk av hansker, spesielt hos eldre, ved mye hageaktivitet. Etter en sårskade er det aller viktigste å rense sårene grundig så kort tid som mulig etter skaden. 

Dersom sår har vært i kontakt med jord, eller på annen måte kan være forurenset, gis det rutinemessig en ekstra vaksinedose dersom det er mer enn 10 år siden siste vaksinedose (mer enn 5 år ved urene sår). Hos pasienter som ikke er fullstendig vaksinert, må det gis flere vaksinedoser. Vurderes det å være stor risiko for stivkrampesmitte hos en pasient som ikke er vaksinert, gis tetanus-antistoffer direkte i blodet. 

Folkehelseinstituttet anbefaler at alle voksne frisker opp vaksinene for difteri, stivkrampe, kikhoste og polio (DTP-IPV) hvert 10. år.