Førstehjelp

Symptomsjekker

Symptomer

Sykdommer

Graviditetsorakelet

Animasjoner

Illustrasjoner

Skjema og kalkulatorer

Kroppen vår

Quiz

Å leve med

Forskning og intervju

Ordliste

Kliniske studier

Oppslagsverk

Barn

Graviditet

Seksualitet og prevensjon

Familie

Alternativ medisin

Reise

Egenomsorg

Livsstil

Aktivitet og helse

Treningsøvelser

Videoer

Trening

Forebyggende kost og sykdom

Ernæring

Overvekt/fedme

Kosthold

Psykisk egenpleie

Psykiske lidelser

Rus og avhengighet

Psykisk helse

Pasientrettigheter

Helsetjenesten

Om forskning

Rettigheter og helsetjeneste

Kognitiv terapi

Langvarige smerter

Øvelser mot kronisk svimmelhet

Øvelser for muskel- og skjelettplager

Selvhjelp og kurs

Nytt fra Helsedirektoratet

Fra vitenskapen

Nytt om legemidler

Legekurs

Kun for helsepersonell

Coronavirus

Emne

Om NHI

Kontakt oss

E-læring fra NHI

Annonser

Om informasjonskapsler

Personvernerklæring

Om NHI.no

Når forskningen tar feil

NHI.no

I moderne medisin er vi opptatt av at faglige anbefalinger er fundert på forskningsbasert, "evidensbasert medisin" (EBM). Et av de områdene der skolemedisinen skiller seg fra alternativ eller komplementær medisin, er når det gjelder kravene til at en behandling er dokumentert virksom og trygg. Slike studier betegnes kliniske forsøk (klinisk = som har med pasient å gjøre). Det er strenge krav til utformingen av slike forsøk, og gullstandard er såkalte randomiserte, kontrollerte, dobbelt-blinde forsøk.

Hva er et kontrollert, dobbel-blindt, randomisert forsøk?

Inklusjons- og eksklusjonskriterier

Kontrollert

Dobbelt-blindt

Randomisert

Resultatene fra slike gruppestudier angis som gjennomsnittseffekter. Forskerne slår sammen resultatene fra alle pasientene i samme gruppe og regner ut den gjennomsnittlige virkningen for hver av gruppene. Deretter sammenlignes disse gjennomsnittsverdiene ved hjelp av statistiske tester for å fastslå om en eventuell forskjell i virkning faktisk er tilstede og om forskjellen er stå stor at den er av betydning.

Ulempen med slike gruppestudier er at det er gjennomsnittseffekten som teller, selv om det kan være pasienter i studien som oppnådde resultater som noen ganger kan avvike mye fra gjennomsnittet. På den annen side lar det seg sjelden gjøre å utføre forskning på enkeltpasienter. Vi må bruke gjennomsnittsresultatene.

Gjennomsnittseffekter

Medisinsk forskning utføres over hele verden. De samme studiene gjøres i ulike land, i ulike kulturer, av ulike forskermiljø. Noen ganger opplever vi at resultatene fra slike "identiske" studier varierer, noen finner effekt, andre finner ingen effekt av den nye behandlingen. Det internasjonale forskersamfunnet har etablert et samarbeid der man leter opp alle studiene som er gjort ved en bestemt sykdom og med f.eks. et bestemt legemiddel. Gjennom kritisk gransking av de enkelte studiene blir bare de studiene som oppfyller de høyeste kvalitetskravene godkjent. Resultatene fra alle disse studiene samles i en stor analyse - en 

 - og vi får ett resultat som representerer sammenfatningen av kvalitetsstudiene. Slike resultat er mer robuste og gir oss økt sikkerhet om at konklusjonen er riktig, sammenlignet med resultater fra enkeltstudier.

En ulempe med metaanalyser er imidlertid at de som regel kun baseres på studier som er publisert i medisinske tidsskrift. Vi vet at det er lettere å få antatt og publisert studier der man har funnet en effekt, det vil si at den ene behandlingen var bedre enn den andre, enn det er å få publisert negative studier. Det betyr at det finnes studier som ikke har vist forskjell i effekt, som ikke er blitt publisert. Siden metaanalysen vanligvis kun bygger på publiserte artikler, er det derfor en risiko for at metaanalyser kan gi overoptimistiske konklusjoner om effekter.

Det er nå satt i verk tiltak både internasjonalt og nasjonalt for å forhindre slik skjevrekruttering av studier.

Metaanalyser

Leger behandler enkeltpasienter, mens de faglige anbefalingene baserer seg på gjennomsnittseffekter. For de aller fleste pasienter gjelder gjennomsnittsresultatene. Men det kan være forhold ved en pasient som gjør at resultatet fra en studie eller en metaanalyse, ikke har gyldighet for denne pasienten. Derfor vil det alltid være rom for skjønn, og legen må gjøre individuelle vurderinger vedrørende om en behandling skal forsøkes eller ikke.

På den annen side, hvis vi forkaster forskningen, hva har vi da å bygge våre anbefalinger på? Evidensbasert medisin er det suverent beste systemet vi har for å fastslå om en medisin virker eller ei. Selv om EBM ikke er perfekt, så finnes det ingen alternativ metode å bygge anbefalingene på som er i nærheten av å være så sikker.

Har resultatene gyldighet for meg

Fra tid til annen kan vi oppleve at ny forskning viser at den behandlingen legene tidligere trodde var best, ikke lenger er det. Det vil si at du kan ha fått en type behandling som viser seg å ikke ha noen effekt, eller enda verre, den har en negativ effekt. Et eksempel på dette er at man tidligere trodde at østrogentilskudd til kvinner som har passert overgangsalderen, ville redusere risikoen for hjerneslag, hjertesykdom og demens. I dag vet vi at denne østrogenbehandlingen har en motsatt effekt. Trøsten får være at dette heldigvis ikke skjer så ofte, og at forskerne jobber kontinuerlig for å finne bedre løsninger, nye kurer og behandlingsmetoder, og at medisinsk forskning hele tiden er i utvikling.

Når forskningen tar feil: Her kan du lese mer om: