Behandling av brystkreft

Generelt om behandlingen av brystkreft

Det er mange faktorer som spiller inn ved valg av behandlingen ved brystkreft. For at behandlingen skal bli best mulig er det viktig at planleggingen av denne skjer i et samarbeid mellom deg og behandlingsteamet. 

Hva vil du ha informasjon om? Er det ting du helst vil unngå informasjon om? Legens vurderinger vil være basert på en rekke faktorer du ikke har styring over - hvilken type brystkreft det er snakk om, svulstens egenskaper, hvilken størrelse og utbredelse svulsten har, om det er en svulst som svarer godt på hormonbehandling, genetiske forhold ved svulsten, størrelsen på dine bryst, din helse og alder og om du fremdeles har menstruasjon.

Planlegging

Kreftbehandlingen ledes av en kirurg som er spesialist på brystkreft og/eller en kreftlege (onkolog). Onkologen har spesialkunnskap om medikamentell brystkreftbehandling og strålebehandling. En rekke andre fagpersoner deltar også i behandlingen, slik som røntgenlege, patolog, kreftsykepleier, sosionom, stråleterapeut og plastikkirurg. Alle disse har bred kunnskap og erfaring i brystkreftbehandling, og kan skreddersy det beste opplegget for deg.

Kirurgisk behandling

Kirurgens mål er som regel å få fjernet kreftsvulsten i sin helhet. Kirurgi er hjørnestenen i brystkreftbehandlingen, og den kirurgiske teknikken har gjennomgått en rekke forbedringer de siste tiårene. Inngrepene som utføres i dag, er i de fleste tilfellene langt mer skånsomme enn de operasjonene som ble utført tidligere.

Brystbevarende kirurgi innebærer at selve svulsten fjernes sammen med en brem av omliggende friskt vev. Brystbevarende kirurgi vil vanligvis etterfølges av strålebehandling. Slik kombinasjonsbehandling gir like gode og i noen tilfeller bedre resultater enn fjerning av hele brystet ved tidlig brystkreft. Det er likevel en rekke faktorer å ta hensyn til før brystbevarende inngrep kan anbefales. Et slikt inngrep kan blant annet ikke gjennomføres dersom det er flere svulster i ulike deler av brystet eller om du er gravid og strålebehandlingen ikke kan utsettes til etter svangerskapet. 

Dersom du har fått fjernet hele brystet vurderes ønske og mulighet for rekonstruksjon, det vil si et inngrep der kirurgen lager et nytt bryst, oftest ved hjelp av en brystprotese. Om svulsten vokste inn i brystveggen, om du røyker,  har alvorlig fedme (KMI over 35), har diabetes med mer, er faktorer som kan føre til at du ikke får tilbud om rekonstruksjon. Grunnen til dette er at disse faktorene øker risikoen ved inngrepet, det kan være økt fare for uønskede hendelser ved narkose, sårinfeksjon og andre komplikasjoner i forbindelse med inngrepet. Rekonstruksjon blir diskutert med den enkelte kvinne. Inngrepet er relativt stort, krever lang oppfølging og mange ønsker ikke et slikt inngrep. For en del oppleves det å bruke en løs protese som et godt alternativ.

Strålebehandling ved brystkreft

Stråling virker på de cellene som blir truffet av strålene, og behandlingsformen omtales derfor som lokalbehandling (i motsetning til kjemoterapi som virker i hele kroppen). Strålebehandling gis som regel fem dager i uken i til sammen tre til seks uker når hensikten er å kurere brystkreftsykdommen. Selve behandlingen er smertefri, men huden i stråleområdet blir etterhvert vanligvis irritert og kan forårsake en reaksjon som minner om kraftig solforbrenning.

Strålebehandling gis etter kirurgi for brystkreft etter gitte kriterier. Til tross for at kirurgen gjør sitt beste for å fjerne alle kreftcellene, kan det være noen tilbake i området der svulsten var, og det er disse gjenværende kreftcellene strålene kan fjerne. Strålebehandlingen gis for å bedre langtidsutsiktene både i forhold til overlevelse og tilbakefall. Etter brystbevarende kirurgi gis alltid stråling. Ved noen typer av forstadier til brystkreft gis også strålebehandles for å redusere risikoen for tilbakefall.

Kjemoterapi ved brystkreft

Kjemoterapi er medisiner som skal drepe kreftceller eller hindre kreftceller i å vokse. Kirurgi og stråling har en svært målrettet effekt, men kan ikke gjøre noe med eventuell spredning av kreftceller utenfor behandlet område. Kjemoterapi virker i det meste av kroppen, uansett hvor kreftcellene befinner seg. Dette er særlig viktig i situasjoner med små spredninger som ennå ikke har utviklet seg til påvisbar sykdom. Kjemoterapi er derfor viktig tilleggsbehandling i en del situasjoner til stråling og kirurgi. I noen tilfeller gis også kjemoterapi før kirurgisk behandling for å krympe svulsten og dermed gjøre fullstendig fjerning av kreftvevet ved operasjon mulig, eller gjøre omfanget av inngrepet mindre.

En rekke faktorer spiller inn dersom du skal ha kjemoterapi. Når skal behandlingen gis? Hvilken type kjemoterapi? Hvor høye doser skal gis? Det finnes mange typer, og hvilke kombinasjoner av kjemoterapi og annen behandling som er rett for deg i din situasjon, vurderes grundig. Hvordan du og kroppen din reagerer på disse medisinene, vil også være avgjørende for valg av behandling.

Kjemoterapien vil også virke på noen friske og normale celler i kroppen. Det er spesielt de normale cellene som hyppig byttes ut i kroppen, som skades av slik behandling. Dette gjelder først og fremst blodcellene - hvite og røde blodceller og blodplater. Celler som lager hår og celler som bygger slimhinne i mage og tarm er også spesielt utsatt. Under behandling med kjemoterapi kan du derfor ha økt risiko for infeksjoner (de hvite blodcellene er en viktig del av infeksjonsforsvaret), bli blodfattig (antallet røde blodceller minker) og oppleve at du blør lettere enn før (på grunn av færre blodplater). De vanligste bivirkningene er kvalme og oppkast, tap av appetitt, følelse av svakhet og kroppslig og mental trøtthet. Disse plagene er det med årene kommet bedre og bedre behandling for å forebygge og motvirke. 

De fleste typer kjemoterapi gis rett i blodet. Som regel gis denne medisinen i sykluser. Det betyr at kjemoterapi gis intensivt i en eller flere dager, for så å gi kroppen noen uker på å komme seg igjen etter behandlingen. Denne syklusen gjentas så et visst antall ganger, ofte fire til seks runder, i noen tilfeller flere.

Andre medisiner mot brystkreft

Hormonhemmende behandling er i mange situasjoner viktig tilleggsbehandling ved brystkreft. Vevsprøver av svulstene blir testet for en rekke ulike egenskaper, blant annet om svulsten er påvirkelige av hormoner eller ikke. Er svulstvevet hormonfølsomt anbefales som regel hormonhemmende behandling i fem år, noen ganger i ti år. Hormonhemmende behandling er vist å øke overlevelsen betydelig og redusere faren for kreft i motsatt bryst.

Bivirkninger av hormonhemmende behandling kan være hetetokter, økt svetting, lett kvalme, væskeansamlinger og omkring halvparten mister menstruasjonsblødningene. Noen kan få leddstivhet og -smerter, muskelsmerter, tynnere slimhinner i skjede og urinveier. Det er vanlig å følge opp med bentetthetsmålinger dersom du bruker hormonhemmende middel som øker risiko for redusert bentetthet eller benskjørhet.

Medisiner mot beinskjørhet (bisfosfonater) har vært brukt for å forebygge beintap i forbindelse med hormonhemmende behandling ved brystkreft. Det har imidlertid vist seg at slik behandling hos enkelte grupper også har effekt i form av å redusere risiko for tilbakefall av brystkreft. Behandling med bisfosfonat gis derfor til noen etter fastlagte kriterier. 

Nyere behandlingsmetoder i form av målrettet behandling / immunterapi gis ved enkelte typer og stadier av brystkreft. Disse midlene brukes både som en del av behandlingen med kurerende hensikt, sammen med kirurgi, strålebehandling og kjemoterapi, eller som bremsende behandling ved spredning av brystkreft. 

Behandleren din vil gjøre en vurdering av både effekt og risiko for bivirkninger i ditt tilfelle, og bli enig med deg om hvilken behandling som sannsynligvis vil være best i ditt tilfelle.