Münchausens syndrom: Behandling

Den umiddelbare håndteringen av pasienten avhenger av sykdomsbildet. Pasienten må i utgangspunktet tas hånd om som enhver annen pasient inntil diagnosen er avklart. Når mistanken om at det kan foreligge et tilfelle av Münchausens syndrom er vekket, kan det være aktuelt å vurdere tilsyn fra eller henvisning til psykiater. Dette vil pasienten ofte avslå. Pasientene innrømmer sjelden sin simulerende atferd. Når de registrerer at de er ved å bli mistenkt for å være psykisk syke istedenfor å ha en somatisk lidelse, forlater de fleste helseinstitusjonen. 

Disse pasientene er generelt uvillige til å la seg underkaste behandling av den underliggende tilstanden (Münchausens syndrom). Syndromets karakter og dets sjeldenhet umuliggjør solid forskning, blant annet for å finne god behandling. Psykiatrisk behandling kan bedre prognosen, for eksempel ved samtaleterapi.

I noen tilfeller blir syndromet avdekket og diagnosen stilt. Erfaringsmessig kan atferden reduseres dersom det blir sendt ut en epikrise (legerapport) til alle helseinstitusjoner pasienten har oppsøkt, med grundige opplysninger om diagnose og utredning. Mange leger vegrer seg for dette, da de føler ubehag ved denne fremgangsmåten fordi de føler at de stigmatiserer pasienten. Man burde likevel vurdere dette, fordi man da kanskje kan beskytte pasienten mot alvorlige selvpåførte og legepåførte skader.