Skader og medisinske problemer i utholdenhetsidretter

Som følge av intensive treningsopplegg er slike utøvere i risiko for belastningsskader eller anstrengelsesutløste medisinske tilstander¹.

De fleste skader i utholdenhetsidretter skyldes overbelastning. Aktuelle idretter er løping, sykling, roing, langrenn.

Utholdenhetsutøvere veksler mellom perioder med intens fysisk trening og perioder med hvile og restituering. Intensiv trening kombinert med utilstrekkelig restitusjon medfører svekket reparasjon på cellenivå og etter hvert ødeleggelse av vev. Enkelte forskere mener at vevsskade utvikler seg og øker i omfang før utøveren opplever smerte eller andre symptomer².

Slitasjeskader - ikke betennelser

De fleste seneskader som oppstår på grunn av overbelastning, er slitasjeskader (degenerative) og ikke betennelsesreaksjoner (inflammasjon)³ slik det har vært vanlig å si. Undersøkes slike skader under et mikroskop, finner man ikke betennelsesceller. I stedet er disse seneskadene karakterisert ved slitasjeforandringer og en påfallende hemmet evne til tilheling³. På denne bakgrunn anbefales fagbetegnelsen "tendinopati" på slike overbelastningsskader, og det tilrås tilbakeholdenhet med å bruke betegnelsene "tendinitt" (som betyr senebetennelse) og "tendinose" (som betyr kronisk slitasje).

Erkjennelsen om at belastningsskader på seneapparatet er slitasjeskader og ikke betennelser, er viktig for hvordan vi behandler disse problemene. Mange idrettsutøvere med disse tilstandene opplever at de tilheler langsomt, og de krever ofte betydelige omlegginger i idrettsaktiviteten og hvile. Noen reagerer gunstig på behandling med betennelsesdempende midler (NSAIDs) eller kortisonsprøyter, andre gjør det ikke³.

Relativ hvile er en fundamental komponent i behandlingen av tendinopati, så vel som ved andre belastningsskader. Relativ hvile betyr ikke at du skal sette deg i en stol og vente på at det går over, men at du skal drive med andre aktiviteter som ikke belaster den muskulaturen som er sliten. Varigheten og graden av hvile bestemmes av intensiteten i symptomene, skadens natur og idretten selv. For å opprettholde form mens skaden heles, bør du unngå aktiviteter som er smertefulle og erstatte dem med alternative øvelser, f.eks. sykling i stedet for løping. En gradvis tilvenning til idrettsspesifikke aktiviteter er helt avgjørende for å unngå tilbakeslag.

Vanlige årsaker

Patellofemoralt smertesyndrom

Navnet er en betegnelse på fremre knesmerter av ulike årsaker i overgangen mellom kneskjela (patella) og lårbeinet (femur) i kneleddet. Typisk beskriver idrettsutøvere smerter i fremre del av kneet som har sammenheng med stadige belastninger av leddet under løping, hopping eller sykling. Smerten forverres ved å gå opp eller ned i trapper eller bakker, og den forverres ved langvarig sitting med kneet bøyd ("kinosyndromet").

Som med de fleste overbelastningsskader, er justering av treningsopplegget nyttig⁴. Syklister kan behøve å justere setehøyden, sykleposisjonen eller pedal/tåklype-systemet⁵. Andre mulige behandlingsstrategier inkluderer rehabiliteringsøvelser med oppmerksomhet rettet mot mulig feilstilling av patella ("patellar tracking") og styrking av lårmuskelens innside (vastus medialis)^6-7, ising, NSAIDs⁸, teiping eller bruk av knestøtte (ortose) for å påvirke en mulig skjevstilling av patella⁹.

Friksjonssyndrom i iliotibialisbåndet (langdistansekne)

Iliotibialbåndet går fra hofta og fester på utsiden av kneet der det glir frem og tilbake over en utstående del av lårbeinet. Overbelastning fører til små skader i iliotibialbåndet det det gnisser over lårbeinet. Denne belastningsskaden er den vanligste årsaken til smerter på utsiden av kneet hos løpere. Idrettsutøveren opplever skarpe smerter eller brenning på utsiden av kneet under løping, sykling eller turgåing.

Behandlingen omfatter justering av aktiviteten, ising, NSAIDs. Styrkeprogram for hofta (bevegelse ut til siden, abduksjon), tøyningsøvelser for iliotibialbåndet og unntaksvis kortisoninjeksjon^10-11. Syklister kan behøve å endre sykleposisjonen, setehøyden eller pedal-/tåklype-systemet¹².

Om plagene vedvarer på tross av korrekt konservativ behandling, kan det være indikasjon for operasjon. Denne består i å spalte bakre halvdel av iliotibialisbåndet og samtidig fjerne slimposen som ligger her. Prognosen etter et slikt inngrep er god. Ca 90 prosent rapporteres symptomfrie etter 2-4 ukers rehabilitering.

Skinnleggsmerter, medialt tibialt stressyndrom

Tilstanden gir smerter på fremsiden av nedre 2/3 av leggen (langs skinnbeinet) i forbindelse med anstrengelser¹². Årsaken er irritasjon i senefester på forsiden av leggbeinet. Tilstanden kan ha sammenheng med skjevstilling i foten (hyperpronasjon) og kalvbeinthet (valguskne). I milde tilfeller gir tilstanden smerte kun under belastning, mens alvorligere tilfeller kan gi smerte endog i hvile. Det er ømt å ta på i et område på flere centimeter inn mot leggbeinet.

Behandlingen omfatter omlegging av treningen, tøyninger, ising, NSAIDs. I noen tilfeller kan det være nyttig med innleggssåler for å korrigere eventuell feilstilling i foten¹³.

Ved betydelige plager som ikke responderer på langvarig (> 3 mndr) konservativ behandling, kan utøveren tilbys operativ behandling. Dette er en spaltning av muskelkappen (fascien) til den overflatiske og dype bakre muskellosjen. Prognose: 75-80 prosent av pasientene blir symptomfri etter korrekt operativ og postoperativ behandling.

Akillestendinopati

Tilstanden oppstår vanligvis snikende med gradvis økende smerter. I milde tilfeller er symptomene kun tilstede under anstrengelser, mens i alvorligere tilfeller vil smerten påvirke normale daglige aktiviteter. Det er ømt over hælsenen like ovenfor der den fester på hælbenet.

I starten av behandlingen kan man prøve aktivitetsendringer, midlertidig bruk av spesialstøvel i alvorlige tilfeller, løfting av hælen med innleggssåle, forsiktig tøyning, ising og NSAIDs. NB! Ved funn av hyperpronasjon, må denne korrigeres med spesialtilpassede løpesko eller såler. Den mest effektive behandlingen er eksentrisk styrketrening (forlenging av muskelfibrene)^14-16, eventuelt i kombinasjon med sjokkbølgebehandling. Leggmusklene kan styrkes på denne måten ved å bruke en trapp eller kasse som en trår opp og ned på.

I tilfeller der konservativ behandling har liten effekt, kan utøveren tilbys operativ behandling. Denne består i spaltning og løsning av vev fra senen samt fjerning av eventuelt betennelsesvev. Prognose: Ca 85 prosent blir symptomfrie etter rehabilitering som består av styrketrening, tøyninger og balansetrening.

Plantar fasciitis

Dette er en skade på seneplaten på undersiden av foten. Vi antar at skaden skyldes små rifter i denne seneplaten som følge av overbelastning. Idrettsutøveren beskriver hælsmerter eller smerter i fotbuen som ofte er verre først på morgenen eller etter langvarig sitting. Det er ofte ømt når en trykker på utspringet for seneplaten på hælbenet.

Aktuelle tiltak er relativ hvile, strekkeøvelser av fotbuen, ising, NSAIDs, skoinnlegg som gir støtte til fotbuen, og unngåelse av bruk av flate sko eller å gå barfot. Muligens har kortisonsprøyter effekt¹⁷.

Kirurgi med eller uten fjerning av beinspore bør reserveres for pasienter som ikke viser bedring etter mer enn 6-12 måneders konservativ behandling. Operasjonen består i løsning av plantarfascien fra festet til hælbeinet.

Stressbrudd

Stressbrudd er en vanlig og potensielt alvorlig overbelastningsskade i utholdenhetsidretter. Stressbrudd oppstår når beinet utsettes for stadige belastninger, f.eks. under løping. Gjentatte småskader i beinet øker omfanget av skaden, beinreparasjonen klarer ikke å holde tritt med det kontinuerlige mekaniske stresset² og tilslutt brekker beinet. Stressbrudd kan forekomme i bekkenbeinet, lårhalsen, lårbeinet, begge leggbeina, flere av hælbeina og mellomfotsbeina. Stressbrudd skal alltid mistenkes når en utholdenhetsutøver - særlig en løper - angir smerter på et bestemt punkt, og det er ømt når en trykker på dette punktet. Vanlig røntgen er ofte negativt tidlig i forløpet, men scintigrafi og MR gir diagnosen.

I mange tilfeller krever stressbrudd kun relativ hvile og muligens kortvarig bruk av krykker eller en gåstøvel. Alternativ trening (sykling, svømming, styrketrening) i avlastningsperioden er viktig. Utøvere med brudd i mellomfoten kan behandles med stivsålete sandaler eller sko.

Medisinske tilstander

Utholdenhetsutøvere er utsatte for en rekke medisinske problemer som lar seg forebygge eller behandle med korrekt medisinsk behandling.

Anstrengelsesutløst bronkospasme (anstrengelsesutløst astma)

Anstrengelsesutløst bronkospasme eller "exercise-induced bronchoconstriction" er en forbigående og reversibel luftveisobstruksjon som oppstår innen kort tid etter (eller noen ganger under) fysisk anstrengelse hos en person med eller uten underliggende astma¹⁸. Anstrengelsesutløst bronkospasme er den foretrukne betegnelsen i stedet for anstrengelsesutløst astma, fordi astma er en kronisk sykdom som ikke induseres av en enkeltepisode med fysisk anstrengelse¹⁹.

Tilstanden er karakterisert ved anfall med trange bronkier (bronkospasmer) som opptrer under og etter store anstrengelser. Kald, tørr luft vil langt oftere forverre symptomene enn varm, fuktig luft - noe som gjør tilstanden utbredt blant langrennsløpere. Luftforurensning er en bidragende faktor. Anstrengelsesutløst astma angis å forekomme hos 10-15 prosent i den generelle befolkningen, og tilstanden kan være enda vanligere blant eliteutøvere²⁰. 80-90 prosent av personer med diagnostisert astma har anstrengelsesutløst bronkospasme. Blant utholdenhetsidretter er langrenn og løping de som oftest vil utløse anstrengelsesastma, mens svømming er minst sannsynlig og sykling har en middels sannsynlighet.

Typiske symptomer er tungpusthet, men også sjenerende hosting og hvesing. Noen idrettsutøvere har nedsatt prestasjon kun under meget tung kondisjonstrening eller i konkurranser. Jo mer belastende anstrengelser, jo mer sannsynlig er det at symptomene vil opptre. Lungemålinger under anstrengelse vil kunne bekrefte diagnosen.

Idrettsutøver med anstrengelsesutløst bronkospasme kan lykkes i utholdenhetsidretter og bør oppfordres til å fortsette. Ikke-medikamentelle strategier kan være nyttige, som grundig oppvarming. Fremprovosering av kortvarige symptomer gjennom korte, intensive "drag" 15-20 minutter før konkurransen/treningen, kan bidra til å holde plagene borte. Medikamentell behandling med inhalert astmamedisin (beta-agonist) tatt 15-20 minutter før anstrengelsen, er standardbehandling hos personer med milde symptomer. Ved mer vedvarende symptomer kan det være nødvendig med en eller flere alternative medikasjoner. NB! Dopingregistrerte preparater må det søkes om fritak for gjennom antidoping Norge.

Exercise induced laryngeal obstruction (EILO)

EILO er en tilstand hvor man under maksimal eller hard fysisk anstrengelse får en lukning eller forsnevring av stemmebånd (glottis) eller tilstøtende vev (supraglottis), og dermed pustebesvær ved innpust²¹. Symptomene melder seg brått under anstrengelse og fører til pustebesvær og hørbar hvesing ved innpust. Tilstanden gir seg raskt i løpet av få minutter med hvile.

Tilstanden kalles også anstrengelsesutløst stemmebånds-dysfunksjon (exercise-induced vocal cord dysfunction). ILO er fellesbetegnelse på induserbar larynks-obstruksjon, og når den utløsende faktoren er anstrengelse (exercise), kalles tilstanden EILO.

Forekomsten er høyest blant aktive idrettsutøvere. I en svensk studie fant man tilstanden blant knapt 6 prosent av ungdommer og unge voksne²². I samme materialet var forekomsten av anstrengelsesutløst astma 19 prosent. En annen studie viste at i en gruppe med anstrengelsesutløst tungpusthet hadde 40 prosent anstrengelsesutløst astma, 6 prosent hadde EILO og 5 prosent hadde begge tilstandene.

I mange tilfeller kan en bekreftelse på hva som er galt, være en god hjelp. Det er også viktig å understreke at tilstanden er ufarlig, og at den kan behandles. Øvelser som fører til avspenning i strupemuskulaturen, kan være nyttig, og innlæring av riktig pusteteknikk, det vil si "puste med magen", er viktig. Noen har nytte av behandling hos logoped eller fysioterapeut.

Unntaksvis, hos færre enn 10 prosent, kommer man ikke til målet med slike tiltak. Da kan et operativt inngrep i øvre del av strupen ha god effekt.

Anstrengelsesutløst kollaps og hyponatremi

Dette er en dramatisk hendelse som har blitt vanligere i takt med den økte populariteten til maraton og triatlon. De fleste tilfellene er godartede og opptrer etter at utøveren har stanset anstrengelsen (fullført løpet). Den vanligste formen for kollaps er knyttet til forbigående lavt blodtrykk (hypotensjon) som skyldes ansamling av blod i bena etter stans i anstrengelsen - tilstanden behandles med å heve bena²³. Alvorligere tilfeller innebærer lavt natrium i blodet (hyponatremi), overoppheting og hjertekarhendelser.

Hyponatremi skyldes overivrig inntak av væske med lite natrium (hypoton væske) til å erstatte tap av natriumrik (hyperton) svette. Tilstanden opptrer først og fremst i langdistanseløp (maraton), er vanligere blant kvinner og blant dem som ikke løper så fort^23-24. Utøvere med hyponatremi kan gå betydelig opp i kroppsvekt under en konkurranse. I motsetning til utøvere med heteslag, så har utøvere som kollapser av hyponatremi, ikke høy kroppstemperatur.

Selv om vanlige anbefalinger er å drikke 150-300 ml per 15-20 minutters intervaller (ca. 1 liter per time), er det andre eksperter som hevder at det er mer hensiktsmessig å drikke så mye som du føler for, men ikke mer enn 400-800 ml per time^25-26 - f.eks. utøvere som regner med å bruke mer enn fire timer på å fullføre en maraton.

Overtreningssyndrom

Overtreningssyndromet er velkjent og innebærer at utøverens treningsprogram overskrider kroppens evne til å tilpasse seg den høye treningsintensiteten, men vår kunnskap om syndromet er ufullstendig²⁷. De mest fremtredende symptomene er nedsatt yteevne og generell slitenhet. Andre symptomer kan være humørendringer, dårlig søvn, tunge ben og økt forekomst av sykdom og skade. Symptomene vedvarer tross mer enn to ukers hvile. Økt hvilepuls er beskrevet som et typisk tegn på overtrening, men dette er ikke bekreftet i nyere studier²⁸.

Det finnes ingen medisinske tester som avslører overtreningssyndrom, men det er en viktig oppgave for legen å utelukke andre medisinske årsaker til slapphet. En idrettsspesifikk belastningstest (f.eks. løping, sykling) som pågår inntil utøveren er utslitt, vil vanligvis demonstrere redusert prestasjon og slik bekrefte diagnosen.

Behandlingen er hvile i flere uker til måneder, etterfulgt av gradvis gjenopptakelse av trening.

Vil du vite mer?

• NSAIDs
• Kortisonsprøyter
• Løperkne - patellofemoralt smertesyndrom
• Friksjonssyndrom i iliotibialisbåndet (langdistansekne)
• Skinnleggsmerter, medialt tibialt stressyndrom
• Akillestendinopati
• Plantar fasciitis
• Stressbrudd
• Anstrengelsesutløst astma
• Vanlige problemer i utholdenhetsidretter - for helsepersonell