Informasjon

Skader og medisinske problemer i utholdenhetsidretter

Deltakere i utholdenhetsidretter omfatter alle aldersgrupper. Selv om eliteutøverne er i 20- og 30-årene, så utgjør personer i aldersgruppen 35-50 år den største gruppen.

Som følge av intensive treningsopplegg er slike utøvere i risiko for belastningsskader eller anstrengelsesutløste medisinske tilstander1.

De fleste skader i utholdenhetsidretter skyldes overbelastning. Aktuelle idretter er løping, sykling, roing, langrenn.

Utholdenhetsutøvere veksler mellom perioder med intens fysisk trening og perioder med hvile og restituering. Intensiv trening kombinert med utilstrekkelig restitusjon medfører svekket reparasjon på cellenivå og etter hvert ødeleggelse av vev. Enkelte forskere mener at vevsskade utvikler seg og øker i omfang før utøveren opplever smerte eller andre symptomer2.

Slitasjeskader - ikke betennelser

De fleste seneskader som oppstår på grunn av overbelastning, er slitasjeskader (degenerative) og ikke betennelsesreaksjoner (inflammasjon)3 slik det har vært vanlig å si. Undersøkes slike skader under et mikroskop, finner man ikke betennelsesceller. I stedet er disse seneskadene karakterisert ved slitasjeforandringer og en påfallende hemmet evne til tilheling3. På denne bakgrunn anbefales fagbetegnelsen "tendinopati" på slike overbelastningsskader, og det tilrås tilbakeholdenhet med å bruke betegnelsene "tendinitt" (som betyr senebetennelse) og "tendinose" (som betyr kronisk slitasje).

Erkjennelsen om at belastningsskader på seneapparatet er slitasjeskader og ikke betennelser, er viktig for hvordan vi behandler disse problemene. Mange idrettsutøvere med disse tilstandene tilheler langsomt, krever ofte betydelige omlegginger i idrettsaktiviteten og hvile. Noen reagerer gunstig på behandling med betennelsesdempende midler (NSAIDs) eller kortisonsprøyter, andre gjør det ikke3.

Relativ hvile er en fundamental komponent i behandlingen av tendinopati, så vel som ved andre belastningsskader. Relativ hvile betyr ikke at du skal sette deg i en stol og vente på at det går over, men at du skal drive med andre aktiviteter som ikke belaster den muskulaturen som er sliten. Varigheten og graden av hvile bestemmes av intensiteten i symptomene, skadens natur og idretten selv. For å opprettholde form mens skaden heles, bør du unngå aktiviteter som er smertefulle og erstatte dem med alternative øvelser, f.eks. sykling i stedet for løping. En gradvis tilvenning til idrettsspesifikke aktiviteter er helt avgjørende for å unngå tilbakeslag.

Vanlige årsaker

Patellofemoralt smertesyndrom

Tilstanden betegner fremre knesmerter av ulike årsaker i overgangen mellom kneskjela (patella) og lårbeinet (femur) i kneleddet. Typisk beskriver idrettsutøvere smerter i fremre del av kneet som har sammenheng med stadige belastninger av leddet under løping, hopping eller sykling. Smerten forverres ved å gå opp eller ned i trapper eller bakker, og den forverres ved langvarig sitting med kneet bøyd ("kinosyndromet").

Som med de fleste overbelastningsskader, er justering av treningsopplegget nyttig4. Syklister kan behøve å justere setehøyden, sykleposisjonen eller pedal/tåklype-systemet5. Andre mulige behandlingsstrategier inkluderer rehabiliteringsøvelser med oppmerksomhet rettet mot mulig feilstilling av patella ("patellar tracking") og styrking av lårmuskelens innside (vastus medialis)6-7, ising, NSAIDs8, teiping eller bruk av knestøtte (ortose) for å påvirke en mulig skjevstilling av patella9.

Friksjonssyndrom i iliotibialisbåndet (langdistansekne)

Iliotibialbåndet går fra hofta og fester på utsiden av kneet der det glir frem og tilbake over en utstående del av lårbeinet. Overbelastning fører til små skader i iliotibialbåndet det det gnisser over lårbeinet. Denne belastningsskaden er den vanligste årsaken til smerter på utsiden av kneet hos løpere. Idrettsutøveren opplever skarpe smerter eller brenning på utsiden av kneet under løping, sykling eller turgåing.

Behandlingen omfatter justering av aktiviteten, ising, NSAIDs. Styrkeprogram for hofta (bevegelse ut til siden, abduksjon), tøyningsøvelser for iliotibialbåndet og unntaksvis kortisoninjeksjon10-11. Syklister kan behøve å endre sykleposisjonen, setehøyden eller pedal-/tåklype-systemet12.

Om plagene vedvarer på tross av korrekt konservativ behandling, er det indikasjon for operasjon. Denne består i å spalte bakre halvdel av iliotibialisbåndet og samtidig fjerne slimposen som ligger her. Prognosen etter et slikt inngrep er god. Ca 90% rapporteres symptomfrie etter 2-4 ukers rehabilitering.

Skinnleggsmerter, medialt tibialt stressyndrom

Tilstanden gir smerter på fremsiden av nedre 2/3 av leggen (langs skinnbeinet) i forbindelse med anstrengelser12. Årsaken er irritasjon i senefester på forsiden av leggbeinet. Tilstanden kan ha sammenheng med skjevstilling i foten (hyperpronasjon) og kalvbeinthet (valguskne). I milde tilfeller gir tilstanden smerte kun under belastning, mens alvorligere tilfeller kan gi smerte endog i hvile. Det er ømt å ta på i et område på flere centimeter inn mot leggbeinet.

Behandlingen omfatter omlegging av treningen, tøyninger, ising, NSAIDs. I noen tilfeller kan det være nyttig med innleggssåler for å korrigere eventuell feilstilling i foten13.

Ved betydelige plager som ikke responderer på langvarig (> 3 mndr) konservativ behandling, kan utøveren tilbys operativ behandling. Dette er en spaltning av muskelkappen (fascien) til den overflatiske og dype bakre muskellosjen. Prognose: 75-80% av pasientene blir symptomfri etter korrekt operativ og postoperativ behandling.

Akillestendinopati

Tilstanden oppstår vanligvis snikende med gradvis økende smerter. I milde tilfeller er symptomene kun tilstede under anstrengelser, mens i alvorligere tilfeller vil smerten påvirke normale daglige aktiviteter. Det er ømt over hælsenen like ovenfor der den fester på hælbenet.

I starten av behandlingen kan man prøve aktivitetsendringer, midlertidig bruk av spesialstøvel i alvorlige tilfeller, løfting av hælen med innleggssåle, forsiktig tøyning, ising og NSAIDs. NB! Ved funn av hyperpronasjon, må denne korrigeres med spesialtilpassede løpesko eller såler. Den mest effektive behandlingen er eksentrisk styrketrening (forlenging av muskelfibrene)14-17, eventuelt i kombinasjon med ESWT-behandling (sjokkbølgebehandling). Leggmusklene kan styrkes på denne måten ved å bruke en trapp eller kasse som en trår opp og ned på.

I tilfeller der konservativ behandling har liten effekt kan utøveren tilbys operativ behandling. Denne består i spaltning og løsning av vev fra senen samt fjerning av eventuelt betennelsesvev. Prognose: Ca 85% blir symptomfrie etter rehabilitering som består av styrketrening, tøyninger og balansetrening.

Plantar fasciitis

Dette er en skade på seneplaten på undersiden av foten. Vi antar at skaden skyldes små rifter i denne seneplaten som følge av overbelastning. Idrettsutøveren beskriver hælsmerter eller smerter i fotbuen som ofte er verre først på morgenen eller etter langvarig sitting. Det er ofte ømt når en trykker på utspringet for seneplaten på hælbenet.

Aktuelle tiltak er relativ hvile, strekkeøvelser av fotbuen, ising, NSAIDs, skoinnlegg som gir støtte til fotbuen, og unngåelse av bruk av flate sko eller å gå barfot. Muligens har kortisonsprøyter effekt18.

Kirurgi med eller uten fjerning av beinspore bør reserveres for pasienter som ikke viser bedring etter mer enn 6-12 måneders konservativ behandling. Opersjonen består i løsning av plantarfascien fra festet til hælbeinet.

Stressbrudd

Stressbrudd er en vanlig og potensielt alvorlig overbelastningsskade i utholdenhetsidretter. Stressbrudd oppstår når beinet utsettes for stadige belastninger, f.eks. under løping. Gjentatte småskader i beinet øker omfanget av skaden, beinreparasjonen klarer ikke å holde tritt med det kontinuerlige mekaniske stresset2 og tilslutt brekker beinet. Stressbrudd kan forekomme i bekkenbeinet, lårhalsen, lårbeinet, begge leggbeina, flere av hælbena og mellomfotsbena. Stressbrudd skal alltid mistenkes når en utholdenhetsutøver - særlig en løper - angir smerter på et bestemt punkt, og det er ømt når en trykker på dette punktet. Vanlig røntgen er ofte negativt tidlig i forløpet, men scintigrafi og MR gir diagnosen.

I mange tilfeller krever stressbrudd kun relativ hvile og muligens kortvarig bruk av krykker eller en gåstøvel. Alternativ trening (sykling, svømming, styrketrening) i avlastningsperioden er viktig. Utøvere med brudd i mellomfoten kan behandles med stivsålete sandaler eller sko.

Medisinske tilstander

Utholdenhetsutøvere er utsatte for en rekke medisinske problemer som lar seg forebygge eller behandle med korrekt medisinsk behandling.

Anstrengelsesutløst astma

Tilstanden er karakterisert ved anfall med trange bronkier (bronkospasmer) som opptrer under og etter store anstrengelser. Kald, tørr luft vil langt oftere forverre symptomene enn varm, fuktig luft - noe som gjør tilstanden utbredt blant langrennsløpere. Luftforurensning er en bidragende faktor. Anstrengelsesutløst astma angis å forekomme hos 8-12% i den generelle befolkningen, og tilstanden kan være enda vanligere blant eliteutøvere19. Blant utholdenhetsidretter er langrenn og løping de som oftest vil utløse anstrengelsesastma, mens svømming er minst sannsynlig og sykling har en middels sannsynlighet.

Typiske symptomer er tungpusthet, men også sjenerende hosting og hvesing. Noen idrettsutøvere har nedsatt prestasjon kun under meget tung kondisjonstrening eller i konkurranser. Jo mer belastende anstrengelser, jo mer sannsynlig er det at symptomene vil opptre. Lungemålinger under anstrengelse vil kunne bekrefte diagnosen.

Idrettsutøver med anstrengelsesutløst astma kan lykkes i utholdenhetsidretter og bør oppfordres til å fortsette. Ikke-medikamentelle strategier kan være nyttige, som grundig oppvarming. Fremprovosering av kortvarige symptomer gjennom korte, intensive "drag" 15-20 minutter før konkurransen/treningen, kan bidra til å holde plagene borte. Medikamentell behandling med inhalert astmamedisin (beta-agonist) tatt 15-20 minutter før anstrengelsen, er standardbehandling hos personer med milde symptomer. Ved mer vedvarende symptomer kan det være nødvendig med en eller flere alternative medikasjoner. NB! Dopingregistrerte preparater må det søkes om fritak for gjennom antidoping Norge.

Anstrengelsesutløst kollaps og hyponatremi

Dette er en dramatisk hendelse som har blitt vanligere i takt med den økte populariteten til maraton og triatlon. De fleste tilfellene er godartede og opptrer etter at utøveren har stanset anstrengelsen (fullført løpet). Den vanligste formen for kollaps er knyttet til forbigående lavt blodtrykk (hypotensjon) som skyldes ansamling av blod i bena etter stans i anstrengelsen - tilstanden den behandles med å heve bena20. Alvorligere tilfeller innebærer lavt natrium i blodet (hyponatremi), overoppheting og hjertekarhendelser.

Hyponatremi skyldes overivrig inntak av væske med lite natrium (hypoton væske) til å erstatte tap av natriumrik (hyperton) svette. Tilstanden opptrer først og fremst i langdistanseløp (maraton), er vanligere blant kvinner og blant dem som ikke løper så fort20-21. Utøvere med hyponatremi kan gå betydelig opp i kroppsvekt under en konkurranse. I motsetning til utøvere med heteslag, så har utøvere som kollapser av hyponatremi, ikke høy kroppstemperatur.

Selv om vanlige anbefalinger er å drikke 150-300 ml per 15-20 minutters intervaller (ca. 1 liter per time), er det andre eksperter som hevder at det er mer hensiktsmessig å drikke så mye som du føler for, men ikke mer enn 400-800 ml per time22-23 - f.eks. utøvere som regner med å bruke mer enn fire timer på å fullføre en maraton.

Overtreningssyndrom

Overtreningssyndromet er velkjent og innebærer at utøverens treningsprogram overskrider kroppens evne til å tilpasse seg den høye treningsintensiteten, men vår kunnskap om syndromet er ufullstendig24. De mest fremtredende symptomene er nedsatt yteevne og generell slitenhet. Andre symptomer kan være humørendringer, dårlig søvn, tunge ben og økt forekomst av sykdom og skade. Symptomene vedvarer tross mer enn to ukers hvile. Økt hvilepuls er beskrevet som et typisk tegn på overtrening, men dette er ikke bekreftet i nyere studier25.

Det finnes ingen medisinske tester som avslører overtreningssyndrom, men det er en viktig oppgave for legen å utelukke andre medisinske årsaker til slapphet. En idrettsspesifikk belastningstest (f.eks. løping, sykling) som pågår inntil utøveren er utslitt, vil vanligvis demonstrere redusert prestasjon og slik bekrefte diagnosen.

Behandlingen er hvile i flere uker til måneder, etterfulgt av gradvis gjenopptakelse av trening.

Vil du vite mer?

Kilder

Referanser

  1. Cosca DD, Navazio F. Common problems in endurance athletes. Am Fam Physician 2007; 76: 237-44. American Family Physician
  2. Wilder RP, Sethi S. Overuse injuries: tendinopathies, stress fractures, compartment syndrome, and shin splints. Clin Sports Med 2004; 23: 55-81. PubMed
  3. Kahn KM, Cook JL, Bonar F, Harcourt P, Astrom M. Histopathology of common tendinopathies. Update and implications for clinical management. Sports Med 1999; 27: 393-408. PubMed
  4. Yeung SS, Yeung EW, Gillespie LD. Interventions for preventing lower limb soft-tissue running injuries. Cochrane Database of Systematic Reviews 2011, Issue 7. Art. No.: CD001256. DOI: 10.1002/14651858.CD001256.pub2. DOI
  5. Silberman MR, Webner D, Collina S, Shiple BJ. Road bicycle fit. Clin J Sport Med 2005; 15: 271-6. PubMed
  6. van der Heijden RA, Lankhorst NE, van Linschoten R, Bierma-Zeinstra SMA, van Middelkoop M. Exercise for treating patellofemoral pain syndrome. Cochrane Database of Systematic Reviews 2015, Issue 1. Art. No.: CD010387. DOI: 10.1002/14651858.CD010387.pub2. DOI
  7. Witvrouw E, Danneels L, Van Tiggelen D, Willems TM, Cambier D. Open versus closed kinetic chain exercises in patellofemoral pain: a 5-year prospective randomized study. Am J Sports Med 2004; 32: 1122-30. PubMed
  8. Heintjes EM, Berger M, Bierma-Zeinstra SMA, Bernsen RMD, Verhaar JAN, Koes BW. Pharmacotherapy for patellofemoral pain syndrome. Cochrane Database of Systematic Reviews 2004, Issue 3. Art. No.: CD003470. DOI: 10.1002/14651858.CD003470.pub2. DOI
  9. Lun VM, Wiley JP, Meeuwisse WH, Yanagawa TL. Effectiveness of patellar bracing for treatment of patellofemoral pain syndrome. Clin J Sport Med 2005; 15: 235-40. PubMed
  10. Fredericson M, Wolf C. Iliotibial band syndrome in runners: innovations in treatment. Sports Med 2005; 35: 451-9. PubMed
  11. Fredericson M, Cookingham CL, Chaudhari AM, Dowdell BC, Oestreicher N, Sahrmann SA. Hip abductor weakness in distance runners with iliotibial band syndrome. Clin J Sport Med 2000; 10: 169-75. PubMed
  12. Farrell KC, Reisinger KD, Tillman MD. Force and repetition in cycling: possible indications for iliotibial band friction syndrome. Knee 2003; 10: 103-9. PubMed
  13. Thacker SB, Gilchrist J, Stroup DF, Kimsey CD. The prevention of shin splints in sports: a systematic review of literature. Med Sci Sports Exerc 2002; 34: 32-40. PubMed
  14. Alfredson H, Pietila T, Jonsson P, Lorentzon R. Heavy-load eccentric calf muscle training for the treatment of chronic Achilles tendinosis. Am J Sports Med 1998; 26: 360-6. PubMed
  15. Mafi N, Lorentzon R, Alfredson H. Superior short-term results with eccentric calf muscle training compared to concentric training in a randomized prospective multicenter study on patients with chronic Achilles tendinosis. Knee Surg Sports Traumatol Arthrosc 2001; 9: 42-7. PubMed
  16. Roos EM, Engstrom M, Lagerquist A, Soderberg B. Clinical improvement after 6 weeks of eccentric exercise in patients with mid-portion Achilles tendinopathy-a randomized trial with 1-year follow-up. Scand J Med Sci Sports 2004; 14: 286-95. PubMed
  17. Ohberg L, Lorentzon R, Alfredson H. Eccentric training in patients with chronic Achilles tendinosis: normalised tendon structure and decreased thickness at follow up. Br J Sports Med 2004; 38: 8-11. British Journal of Sports Medicine
  18. Porter MD, Shadbolt B. Intralesional corticosteroid injection versus extracorporeal shock wave therapy for plantar fasciopathy. Clin J Sport Med 2005; 15: 119-24. PubMed
  19. Beck KC, Joyner MJ, Scanlon PD. Exercise-induced asthma: diagnosis, treatment, and regulatory issues. Exerc Sport Sci Rev 2002; 30: 1-3. PubMed
  20. Sallis R. Dehydration and rehydration. SSE #95: collapse in the endurance athlete. Accessed May 4, 2007, at: http://www.gssiweb.com/Article_Detail.aspx?articleid=699.
  21. Noakes T, for IMMDA. Fluid replacement during marathon running. Clin J Sport Med 2003; 13: 309-18. PubMed
  22. American College of Sports Medicine, American Dietetic Association, Dietitians of Canada. Joint position statement: nutrition and athletic performance. Med Sci Sports Exerc 2000; 32: 2130-45. PubMed
  23. Noakes T. Sodium ingestion and the prevention of hyponatraemia during exercise. Br J Sports Med 2004; 38: 790-2. British Journal of Sports Medicine
  24. Halson SL, Jeukendrup AE. Does overtraining exist? An analysis of overreaching and overtraining research. Sports Med 2004; 34: 967-81. PubMed
  25. Urhausen A, Kindermann W. Diagnosis of overtraining: what tools do we have? Sports Med 2002; 32: 95-102. PubMed