Underernæring, kartlegging og forebygging: Reernæringssyndrom (refeeding syndrom)

Ved sult vil kroppen tilpasse seg redusert aktivitet og funksjon i cellene. Det er derfor viktig å vurdere pasientens ernæringsstatus før re-ernæring igangsettes.

Reernæringssyndrom forekommer oftest hos underernærte pasienter som har hatt et minimalt eller fraværende inntak av mat over flere dager. Tilstanden kan også forekomme hos overvektige pasienter som ikke har spist over en lengre periode.

Risiko for reernæringssyndrom kan oppstå både etter oppstart av oral, enteral og/eller intravenøs ernæring. En for rask reernæring kan i disse tilfellene forårsake livstruende akutte situasjoner med blant annet mangel på mikronæringsstoffer, væske- og elektrolytt ubalanse, forstyrrelser i organfunksjoner og metabolismen generelt. Symptomer på reernæringssyndrom er hjertesvikt, lungeødem og arytmier, hypofosfatemi, hypokalemi, hypomagnesemi, hyperglykemi, og i noen tilfeller hypokalsemi.

Risiko for reernæringssyndrom er særlig tilstede hos personer som oppfyller ett eller flere av følgende kriterier:

• KMI < 16 kg/m2
• Utilsiktet vekttap >15 % de siste 3-6 måneder
• Lite eller manglende matinntak i > 10 dager
• Lave serumnivåer av kalium, fosfat og magnesium før ernæring igangsettes

Eller:

• Alle som oppfyller to eller flere følgende:
• KMI < 18,5 kg/m2
• Utilsiktet vekttap > 10 % de siste 3-6 måneder
• Lite eller manglende matinntak i > 5 dager
• Overforbruk av alkohol, samt noen medisiner f.eks. insulin, cellegift, antacider /diuretika

NICE i samarbeid med British Assosiation of Parenteral and Enteral Nutrition har utarbeidet retningslinjer for oppstart av ernæringsbehandling ved refeeding syndrom.