Tyfoid- og paratyfoidfeber i Norge

Tyfoidfeber

På 1800-tallet, og fram til ca. 1950 var det hyppige epidemier av denne sykdommen i Norge. Nå er sykdommen sjelden. Det meldes ca. 6-23 tilfeller årlig, og nesten alle er smittet i utlandet. Hyppigst ses infeksjonen hos innvandrere som har besøkt sine familier - oftest i India, Pakistan og øvrige deler av Asia. I 2024 ble det meldt 12 tilfeller med tyfoidfeber. Av disse ble 10 smittet i utlandet, 1 i Norge og 1 hadde ukjent smittested. Når tyfoidfeber opptrer som innenlandssmitte, dreier det seg vanligvis om smitte innad i familier.

Paratyfoidfeber

Antallet meldte tilfeller av paratyfoidfeber har vært mellom 5–26 tilfeller årlig de siste 10 årene. I 1999 var det et større utbrudd på feriestedet Alanya i Tyrkia, med 62 meldte tilfeller blant nordmenn. I 2024 ble det meldt 26 tilfeller med paratyfoidfeber. Av disse ble 23 smittet i utlandet, 2 i Norge og 1 hadde ukjent smittested. Når paratyfoidfeber opptrer som innenlandssmitte, dreier det seg vanligvis om smitte innad i familier.

Historisk bakgrunn

Nye funn i et skjelett fra en utgravning i Trondheim, viser at paratyfus-bakterien fantes her allerede på 1100-1200 tallet. Det er nylig også funnet holdepunkt for at paratyfusepidemier bidro til å utrydde aztekerbefolkningen i Mexico i perioden 1545-1550. 

Store utbrudd har forekommet i kriger under dårlige hygieniske forhold - eksempler er den amerikanske borgerkrigen (1861-1865), den spansk-amerikanske krigen (1898) og Boerkrigen (1899-1902).
I Norge var det hyppige utbrudd på 1800-tallet. Sykdommen ble da kalt forråtnelsesfeber eller landfarsott. Den ble også kalt nervefeber, på grunn av at mental påvirkning ikke var uvanlig. 
Noen epidemier hadde utgangspunkt i forurenset drikkevann eller melk, før pasteurisering av melk ble påbudt i 1953.