Styrket av motgang, brystkreftopererte: Stor påkjenning
Den roen og styrken de tre i dag utstråler har imidlertid ikke kommet av seg selv.
- Å få en brystkreftdiagnose er en stor følelsesmessig påkjenning, erkjenner de, og vil ikke legge skjul på at det har vært en kamp å komme dit de er i dag. Enten du må fjerne brystet eller får beholde det, skal du ofte gjennom en lang og tøff prosess, påpeker Wenche, som selv brukte to år på dette arbeidet.
- I begynnelsen er du i en slags sjokktilstand. Tankene dine er et eneste kaos, og det føles helt uvirkelig at du selv er rammet. I denne perioden er det frykten for døden som fyller deg helt. At du kanskje må fjerne brystet er ikke så vesentlig akkurat da, sier hun. Anne-Lise understreker at det å måtte fjerne et bryst oppleves svært forskjellig fra kvinne til kvinne. Noen er først og fremst glade for at den syke kroppsdelen er borte. Andre føler stor sorg over at en vesentlig del av dem selv er fjernet.
De tre er enige om at det fremfor alt er to ting som kreves for at man skal finne tilbake til en normal tilværelse etter en brystkreftoperasjon; tid og åpenhet. Karin er glad for at hun tok imot tilbudet om sykemelding de seks ukene strålebehandlingen pågikk.
- Det ga meg anledning til å snakke ut om og bli ferdig med de vanskeligste tankene før jeg gikk tilbake i jobb, sier hun. Mange kreftpasienter opplever at venner og kolleger unngår en fordi de ikke vet hvordan de skal takle situasjonen. Karin opplevde det motsatte.
- Alle viste omtanke og ville høre hvordan jeg hadde det. Støtten fra venner og kolleger føltes som en enorm styrke da jeg ble kjørt inn på operasjonssalen, minnes hun.
Anne-Lise og Wenche understreker nødvendigheten av å være ærlig mot seg selv og mot omgivelsene. Det lønner seg ikke å late som om alt er i skjønneste orden. Det utsetter bare sorgprosessen, mener de, og snakker av egen erfaring. Begge satte opp en "kjekk og grei" fasade i begynnelsen, og begge fikk psykiske reaksjoner en del måneder etter operasjonen.
- Jeg ville skåne familien, forteller Wenche. Det var hun som var den sterke og som trøstet mens familien gråt.