Påvisning av leddgikt

Diagnostikk av leddsmerter

Leddgikt kan være en vanskelig sykdom å påvise. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer og symptomene kan variere fra person til person. Blodprøver og røntgenbilder kan være normale i flere måneder etter at leddsmertene begynte. Det er også mange andre sykdommer som kan ligne på leddgikt, blant annet artrose, skader, andre revmatiske sykdommer, infeksjoner og dårlig blodsirkulasjon. En grundig undersøkelse og samtale på legekontoret er derfor nødvendig i tillegg til blodprøver og bildeundersøkelser.

Sykehistorie, symptomer og funn

Leddgikt kan debutere på ulike måter:

• Akutt debut ses hos en liten andel med plutselig innsettende symptomer fra flere ledd og med allmennsymptomer.
• Subakutt debut ses noe hyppigere med symptomer som utvikles i løpet av noen dager eller uker.
• Langsom utvikling er vanligst med vage og uklare symptomer som nedsatt appetitt, depresjon, slapphet, vekttap, lavgradig feber, leddsmerter og morgenstivhet over flere uker og måneder.

Legen vil spørre deg en rekkespørsmål for å av diagnosen. Følgende faktorer tillegges stor vekt:

• Smerter og tegn til betennelse i små ledd i hender og føtter.
• Morgenstivhet som varer mer enn en time.
• Allmennsymptomer som slitenhet, tretthet, feber, vekttap.

Ved undersøkelsen påvises hovne, ømme og betente ledd. Det foreligger som regel hevelse, ømhet, lokal temperaturøkning, bevegelsessmerter og nedsatt bevegelighet. Med tiden kan det oppstå feilstillinger i leddene. Forandringene opptrer gjerne symmetrisk på begge sider av kroppen.

Blodprøver

I de fleste tilfellene tas blodprøver for å lete etter markører på sykdom og betennelse. Det kan være blodprøver som slår ut ved betennelse (CRP, SR) og spesielle antistoffer som revmatoid faktor (RF) eller anti-CCP, eventuelt vevstype (HLA-type). 

Et vanlig problem om betennelsen ved leddgikt pågår over tid er lavt antal røde blodceller eller blodmangel (anemi). Det er derfor viktig å følge med blodprosenten (hemoglobin). 

Det tas i tillegg blant annet prøver for å følge med funksjonen til lever og nyrer, og flere prøver for å vurdere aktiviteten i immunforsvaret. 

I noen tilfeller tappes også leddvæske ut av det betente leddet med en sprøyte for å se etter sykdomsmarkører.

Revmatoid faktor

Hos cirka åtte av ti personer med leddgikt danner kroppen et antistoff som kalles revmatoid faktor. Imidlertid kan man ha revmatoid faktor uten å ha leddgikt. Denne blodprøven i seg selv er derfor ikke nok til å påvise leddgikt. I motsatt fall, dersom revmatoid faktor ikke er tilstede, er det mindre sannsynlig at det er leddgikt som forårsaker smertene.

Anti-CCP-antistoff

Dette er en prøve som påviser antistoffer mot stoffet CCP (cyklisk citrullinert peptid). Forskning har vist at anti-CCP-antistoffer er mer spesifikke (prøven slår ikke ut hos de som ikke har leddgikt) enn revmatoid faktor, den fanger opp tidligere tilfeller og den kan bedre forutse aggressiv sykdom.

Bildediagnostikk

Bildeundersøkelser som ofte benyttes er ultralyd og røntgen. Av og til brukes også MR-undersøkelse. Ultralyd brukes ofte under selve legetimen for å se etter aktiv betennelse og væske i eller rundt ledd. Det er viktig å påvise sykdommen før det er kommet skjelettforandringer, for å komme igang med tidlig behandling. 

Røntgenbilder kan vise forandringer i skjelettet når sykdommen har pågått en tid. Ultralyd og MR kan påvise forandringer i mykdelene i leddene allerede etter få uker. Ultralyd kan fremstille blodstrømmen kan ultralyd også avdekke leddbetennelse (økt blodstrøm i leddhinnen/synovia).