Informasjon

Leddgikt (revmatoid artritt)

Leddgikt er en kronisk, livslang sykdom. Den angriper først og fremst de små leddene i fingre og tær, men den kan med tiden også angripe større ledd. Nye medisiner har bidratt til å bedre livskvaliteten for pasienter med leddgikt.

Diagnose

Legen tar utgangspunkt i en rekke kriterier. Det dreier seg om leddforandringer, blodprøver og varighet av symptomene. Følgende forhold øker sannsynligheten for leddgiktdiagnosen:

  • Jo flere små ledd som er betente, jo høyere sannsynlighet for leddgikt
  • Utslag på to antistoffer i blodet: revmatoid faktor (RF) og anti-cyklisk citrullinert peptid (anti-CCP)
  • Forhøyet CRP og SR (blodsenkning)
  • Varighet utover 6 uker

Det foretas en systematisk undersøkelse av kroppens ulike ledd. Sykdommen kan også gi forandringer utenfor leddene, og undersøkelse av hjerte, lunger og øye skal gjøres.

Prøver og undersøkelser

Revmatisk faktor kan påvises i blodet hos 70 prosent av RA-pasientene. Den kan imidlertid også finnes hyppig ved en del andre revmatiske sykdommer, og er tilstede hos fem prosent av den friske befolkningen. Anti-CCP-antistoffer er en prøve som er bedre til å utelukke de som ikke har leddgikt.

Både senkningen og CRP er som regel forhøyet, mens blodprosenten vanligvis er lav når sykdomsaktiviteten er høy. Urinundersøkelse kan vise proteiner i urinen som uttrykk for nyrepåvirkning. Undersøkelse av leddvæsken vil vise et for høyt antall hvite blodceller i angrepne ledd. Vevsprøve fra hinnen som kler innsiden av leddene (synovia) kan også bli aktuelt å ta.

Røntgenundersøkelse gjøres alltid, men det tar tid før sykelige forandringer vises på bilder. Man kan se ødeleggelse av beinvev, kalktap i skjelettet nær angrepne ledd og feilstillinger. Ultralyd, scintigrafi og MR kan vise betennelsesforandringer i leddhinnene, lenge før skader på beinvevet lar seg påvise ved røntgen.

Forrige side Neste side