Informasjon

Leddgikt (revmatoid artritt)

Leddgikt er en kronisk, livslang sykdom. Den angriper først og fremst de små leddene i fingre og tær, men den kan med tiden også angripe større ledd. Nye medisiner har bidratt til å bedre livskvaliteten for pasienter med leddgikt.

Hva er leddgikt?

Akutt artritt
Akutt artritt
Kronisk artritt
Kronisk artritt

Leddgikt eller revmatoid artritt (RA) er en kronisk leddsykdom av ukjent årsak. Den er karakterisert ved leddbetennelser som uten behandling fører til ødeleggelse av ledd, nedsatt livskvalitet og redusert livslengde.

Leddgikt angriper særlig perifere ledd (fingre og tær) og leddnært vev og fører over tid til ødeleggelse av beinvev og brusk, og hos noen fullstendig ødeleggelse av ledd. Sykdommen kan også gi forandringer utenfor leddene.

Revmatoid artritt debuterer hyppigst mellom 45 og 60 år. Kvinner i ung alder rammes tre ganger så ofte som yngre menn. Med økende alder blir denne forskjellen mindre. Cirka 0,5-1 prosent av befolkningen utvikler leddgikt, og forekomsten øker med alderen. Barn kan også få leddgikt - juvenil revmatoid artritt.

De økonomiske konsekvensene av sykdommen er betydelige, og amerikanske tall viser at 35 prosent er uføre ti år etter at diagnosen er stilt.

Årsaker

Leddgikt er en autoimmun sykdom der kroppens immunforsvar reagerer på en ukjent stimulering og angriper leddhinnen (synovia) i leddene. Det dannes etter hvert et betennelsesvev som bryter ned leddbrusk og knokler, og kan gi invalidiserende skade på skjelettet.

Det er beregnet at 50 prosent av risikoen for å utvikle leddgikt har sammenheng med genetiske faktorer. Røyking er den viktigste ikke-genetiske risikofaktoren. Leddgikt synes å aksellerere utviklingen av aterosklerose (åreforkalkning), noe som uten god behandling fører til økt dødelighet av hjerte- og karsykdom.

Graviditet gir ofte bedring i tilstanden. Denne bedringen (remisjonen) varer som regel i lang tid etter fødselen. Derfor stilles leddgikt-diagnosen sjeldnere hos kvinner som har født sammenlignet med kvinner som ikke har født. Amming synes også å nedsette aktiviteten i leddgiktsykdommen, mens P-piller ikke påvirker risikoen for leddgikt.

Symptomer

Opptil 75 prosent kan ha flere måneders sykehistorie med vage og uklare plager som nedsatt appetitt, depresjon, slapphet, tretthet, lavgradig feber og vekttap. Etter hvert kan mer spesifikke plager utvikles. I første fase er det vanlig med vage leddsmerter og morgenstivhet. Hos 10-15 prosent starter sykdommen med en akutt "eksplosjon" av symptomer fra flere ledd og med en generell følelse av å være syk. Hos 15-20 prosent utvikles symptomene subakutt over noen dager eller uker.

Karakteristisk for sykdommen er symmetrisk leddbetennelse, det vil si ganske lik utbredelse av betennelse på begge sider av kroppen. Ledd i hendene angripes som regel tidlig i sykdomsforløpet. Det typiske er at små ledd er angrepet, som håndledd og fingerledd, men ikke de ytterste fingerleddene. Også tærnes grunnledd er ofte angrepet. Smerter, hevelse og varme i leddene finnes typisk. Kjeveleddene kan være tidlig angrepet, og hos 1/3 har man gikt i øvre del av ryggraden.

Leddgikt kan også medføre sykdom i de indre organer.

Diagnose

Legen tar utgangspunkt i en rekke kriterier. Det dreier seg om leddforandringer, blodprøver og varighet av symptomene. Følgende forhold øker sannsynligheten for leddgiktdiagnosen:

  • Jo flere små ledd som er betente, jo høyere sannsynlighet for leddgikt
  • Utslag på to antistoffer i blodet: revmatoid faktor (RF) og anti-cyklisk citrullinert peptid (anti-CCP)
  • Forhøyet CRP og SR (blodsenkning)
  • Varighet utover 6 uker

Det foretas en systematisk undersøkelse av kroppens ulike ledd. Sykdommen kan også gi forandringer utenfor leddene, og undersøkelse av hjerte, lunger og øye skal gjøres.

Prøver og undersøkelser

Revmatisk faktor kan påvises i blodet hos 70 prosent av RA-pasientene. Den kan imidlertid også finnes hyppig ved en del andre revmatiske sykdommer, og er tilstede hos fem prosent av den friske befolkningen. Anti-CCP-antistoffer er en prøve som er bedre til å utelukke de som ikke har leddgikt.

Både senkningen og CRP er som regel forhøyet, mens blodprosenten vanligvis er lav når sykdomsaktiviteten er høy. Urinundersøkelse kan vise proteiner i urinen som uttrykk for nyrepåvirkning. Undersøkelse av leddvæsken vil vise et for høyt antall hvite blodceller i angrepne ledd. Vevsprøve fra hinnen som kler innsiden av leddene (synovia) kan også bli aktuelt å ta.

Røntgenundersøkelse gjøres alltid, men det tar tid før sykelige forandringer vises på bilder. Man kan se ødeleggelse av beinvev, kalktap i skjelettet nær angrepne ledd og feilstillinger. Ultralyd, scintigrafi og MR kan vise betennelsesforandringer i leddhinnene, lenge før skader på beinvevet lar seg påvise ved røntgen.

Behandling

Det er viktig å avlaste hovne og vonde ledd ved å forandre vaner og arbeidsteknikker. Riktig trening og varme bad kan også hjelpe.

Medikamentell behandling

Det finnes ingen helbredende behandling, men en rekke medikamenter demper sykdomsaktiviteten og lindrer smerten. Det finnes et stort forråd av medisiner, og det er en spesialistoppgave å velge riktig behandling og styre den medikamentelle behandlingen ved leddgikt.

Sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (disease modifying antirheumatic drugs = DMARDs) er den viktigste medikamentgruppen ved leddgikt. Disse legemidlene påvirker selve sykdomsprosessen ved å minske leddhevelse og smerter, de begrenser leddskadene og bedrer funksjon. DMARDs vil i de fleste tilfeller få sykdommen under kontroll. Ulempen er at dette er legemidler som kan gi bivirkninger, derfor reduseres dosen til laveste effektive nivå når sykdommen er kommet under kontroll. Ved oppblussing av tilstanden økes dosen raskt.

Ved alvorlig leddbetennelse kan tidlig igangsetting av behandling med DMARDs forsinke utvikling av skader i leddene. Eksempler på slike medikamenter er:

  • Metotrexat. Er en cellegift. Den har vist seg svært effektiv ved leddgikt og brukes i lavere doser enn ved kreftbehandling. Det er det mest benyttede medikamentet, og effekt inntrer etter to til seks uker.
  • Antimalariamidler. Disse har effekt først etter to til seks måneder. De kan gi sykdom på netthinnen i øyet, og derfor er det viktig at pasienter som får denne behandlingen, blir regelmessig kontrollert hos øyelege.
  • Sulfasalazin. Brukes av og til som førstevalg ved milde sykdomsbilder. Effekten kommer etter seks til åtte ukers behandling.
  • Kortisonpreparater kan gis både som tabletter og som lokale innsprøytninger. Disse medikamentene demper betennelsen og hemmer immunforsvaret. De brukes ofte i kombinasjon med DMARDs under oppstart av behandlingen. Disse medisinene har også mange bivirkninger.
  • Biologiske midler (TNF-alfa hemmere, interleukinhemmere, monoklonale antistoffer). Dette er den nyeste gruppen legemidler ved leddgikt. De brukes ved aktiv sykdom som ikke har respondert tilfredsstillende på behandling med metotreksat eller annen DMARD-behandling. Virkningen kommer ofte allerede etter to uker. Likevel er det innsigelser mot denne behandlingen. En canadisk vurdering av preparatene konkluderer med at de er moderat effektive på kort sikt, langtidseffekten er usikker, det er bekymring for langtidsbivirkninger, preparatene er svært kostbare og kun kostnadseffektive hvis DMARDs er uten effekt. Disse midlene brukes likevel i økende grad mot leddgikt og har bidratt til å forbedre prognosen ved leddgikt.

NSAIDs (for eksempel Naproksen, Voltaren, Ibux mm.) har ikke den samme gode effekten på sykdomsforløpet som DMARDs. Medikamentene i denne gruppen gir smertelindring og demper til en viss grad betennelsen. En ulempe er fare for bivirkninger fra mage-tarmkanalen, som for eksempel utvikling av magesår. Derfor kombineres ofte slik behandling med bruk av syrehemmende midler.

Fysioterapi

Det er viktig å styrke muskulaturen rundt de angrepne leddene, og å gjenoppbygge fysisk styrke etter eventuelle operasjoner. Fysioterapi er også gunstig for å forhindre at ledd stivner i ugunstige posisjoner. Bassengtrening virker både smertelindrende og muskelstyrkende. Varme og kuldebehandling kan gi smertelindring

TNS (stimulering av hudnerver) og akupunktur kan forsøkes for smertelindring.

Ergoterapi

Mange med leddgikt trenger tekniske hjelpemidler for bolig og arbeidsplass. Leddvern i form av korsetter og støttebandasjer, som vil avlaste påkjenningene direkte på leddene, kan også være viktig.

Ofte er det nødvendig med tilrettelegging på arbeidsplassen for å kunne fortsette i arbeid. I noen tilfeller kan det også bli nødvendig med omskolering. Ombygging av hjemmet kan i visse tilfeller bli nødvendig

Kirurgisk behandling

Brusken er helt borte. Leddhodet er deformert. Ingen aktiv betennelse av synovialhinnen
Brusken er helt borte. Leddhodet er deformert. Ingen aktiv betennelse av synovialhinnen

Mange leddgiktpasienter får ødeleggelser i ledd som krever kirurgisk behandling. Proteser kan erstatte ødelagte ledd, og fjerning av hinnen (synovia) som kler innsiden av leddet, kan gi bedre bevegelighet. Avstivning av ledd kan vurderes for eksempel i håndledd og fingerledd.

Andre tiltak

Regelmessig fysikalsk behandling, samarbeid med ergoterapeut, og opphold på kurbad og rehabiliteringsinstitusjoner er av betydning. Behandlingsreiser til utlandet kan være til god hjelp, siden sol og varme ofte gir lindring av smerter og bedre bevegelighet.

Mange vil ha glede og nytte av å melde seg inn i en pasientorganisasjon.

Prognosen

Leddgikt er en livslang sykdom som varierer i alvorlighetsgrad fra alvorlig funksjonshemming til mindre alvorlig sykdom der det er mulig å leve omtrent som før. Kombinasjon av metotreksat og nye biologiske midler kan føre til bedring (remisjon) hos 30-40 prosent, men for de fleste vedvarer sykdommen tross behandling. Komplett remisjon (helbredelse) er sjelden, men er oppnåelig hos 10-50 prosent av pasientene.

Ca 10 prosent får alvorlig sykdom som kan ende med invaliditet.

Dødeligheten er økt i forhold til den friske delen av befolkningen. Det skyldes økt risiko for å få hjertekarsykdom, infeksjoner, nyreskade eller omfattende årebetennelse. De mange komplikasjoner som behandlingen har, øker også dødeligheten. Likevel øker levealderen fordi de nye legemidlene synes å minske risikoen for livstruende komplikasjoner.

Leddgikt er en tilstand man må lære seg å leve med. Den vil i perioder kunne begrense mange sider ved livsutfoldelsen. I perioder med harde sykdomsangrep vil det bli nødvendig med innleggelse i sykehus, mens det i andre perioder er nok å gå til kontroller hos allmennlege.

Vil du vite mer?